Dette er tredje boka i en serie om Ingrid fra Barrøy. For å få fullt utbytte av denne boka, bør man nok ha lest de to foregående. Først da får man et helhetlig bilde av personen Ingrid.
ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Nå er Ingrids datter, Kaja, snart ett år og stor nok til at moren kan ta henne med seg på en reise. Ingrid trenger å vite hva som har skjedd med russeren Alexander etter at han forlot Barrøy. Det er han som er Kajas far, I Ingrids øyne er han mannen hennes som måtte reise fordi det ikke var trygt nok for ham å være på Barrøy lenger. Men nå er vi i 1946, og freden har kommet. Med Kaja bundet fast foran seg og en koffert (senere en sekk) spent på ryggen begir Ingrid seg i vei. Hun får båtskyss over fjorden og går til fots over fjell. Hun overnatter noen ganger i rorbuer eller låver, andre ganger utendørs. Hun møter folk som hat hjulpet Alexander, noen husker ham, andre ikke eller er i hvert fall ikke villig til å innrømme det. Mange av dem hun møter, er svært mistroiske. De har tatt Alexander for å være tysk, kanskje en tysk desertør eller en tysk spion. Ingrid får etter hvert vite at Alexander var sammen med fire nordmenn. En grenselos som var med dem, kan fortelle at en av nordmennene viste seg å være en landssviker. De andre var henvist til å drepe ham for å redde seg selv.
Ingrid kommer blant annet til fjellgården Vollheim. Her bor Herman og datteren hans Mariann. De var begge grenseloser under krigen. Mariann møter Ingrid med stor mistro. Det tar tid før det kommer fram at Alexander har vært på Vollheim og at han har hatt et kjærlighetsforhold til Mariann. Tungt å fordøye for Ingrid. Overalt forsøker folk som Ingrid møter, å overtale henne til å vende om, reise hjem. Men Ingrid kan ikke, hun må videre for å se hva som har skjedd med Alexander. Hun hører om en partisan fra Finnmark som har vært i Alexanders følge. Denne mannen skal nå være på Røros. Nå tar Ingrid toget sørover. Hun har fått et navn som hun viser til alle hun passerer i byen. Ingen reagerer positivt på dette navnet (som senere viser seg å ha vært et dekknavn. Men Ingrid gir seg ikke. En gammel telefonliste hun blir vist, gir et napp. Langt, langt inne i dalen ligger en gård, her holder finnmarkingen Henrik nåtil. Her har Alexander holdt seg skjult en tid Henrik kan fortelle mye om russeren. Han har også hørt om Ingrid. Mens Ingrid er i Henriks hus, har hun en følelse av at Alexander er i nærheten, hun kan liksom lukte ham.
Hun fårvite at Alexander dro videre sørover, sannsynligvis til en interneringsleir ved Mysen. Hunn ankommer ”Sonderlager Mysen”, der mange tidligere krigsfanger, desertører, kollaboratører fremdeles er internert mens de venter på tilbakesending til sitt hjemland I leiren får Ingrid kontakt med en norsk jente som bor der frivillig for ikke å gi slipp på kjæresten sin, en polakk. Ingrid får vite at russerne er sendt hjem. Trolig er Alexander nå i Leningrad – hos hun som før krigen var kjæresten hans. Da Ingrid forlot gården til Henrik, ga han henne en filmsylinder. Ingrid får framkalt filmene som inneholder mange bilder av Alexander og Henrik. Til slutt får hun i Mysenleiren kontakt med en russer som har holdt seg skjult blant polakkene. Han kan fortelle litt om Henriks dager i leiren.
Nå endelig kan Ingrid ta reisen nordover igjen. Hun tar toget til Trondheim og får deretter skyss med forskjellige båter hjem til Barrøy. En tid etter kommer Mariann på besøk til Barrøy. Det kan virke som om hun hadde et håp om å finne Alexander her. Hun viser Ingrid et papir der Alexander har skrevet på krylisk en kjærlighetserklæring til henne. Den er identisk med den Ingrid fikk den gang da Alexander dro fra Barrøy.
Dette er en litt krevende bok å lese. Vi opplever personene bare utenfra og hører hva de sier. Men meningen bak hva de egentlig tenker, må vi ofte bare gjette oss til.