Bokelskere.no

Gripende om livet i Jemtlands skoger

Guds barmhjertighet av Kerstin Ekman (f. 1933) er en gripende bok om menneskene og livet i Jemtlands skoger i første halvdel av 1900-tallet. Historien veksler mellom å bli fortalt av en allvitende forfatter og en jente av samisk opprinnelse, Risten/Kristin. Den rommer så mange dimensjoner og berører mange av livets grunnleggende spørsmål.

Den nyutdannete jordmoren Hillevi Klarin (25 år) bryter opp fra Uppsala og reiser til Jemtland for å praktisere sitt yrke (et av de første for kvinner). Valgene har hun tatt mot sine fosterforeldres klare råd. Underveis blir hun vitne til at en mann parterer og flår en ulv. Han opptrer rått og brutalt. Ulven, en hunulv, er drektig, og mannen slenger fem fostre ut av henne. Hendelsen gjør et sterkt inntrykk på jordmoren. Når hun dagen etter skal reise videre, vil mannen, skysskar Trond Halvorsen, gi henne skinnet; han synes hun er for dårlig kledd for ferden med hest og slede vinterstid. Men Hillevi betakker seg.

Den døde vargen og de døde ungene hennes kan ses som et frempek om Hillevis liv i fjellbygda. Om det krevende, tunge og ensomme arbeidet. Jeg er imponert over hvor levende og troverdig Ekman beskriver jordmorgjerningen. Når Hillevi senere aksepterer vargskinnet, gaven, Halvorsen gir henne, tolker jeg det som en videre aksept. En aksept av mannens omtanke og kjærlighet, og av det livet hun har valgt.

Vi blir kjent med mange mennesker og deres livshistorier. Én av dem som gjorde sterkt inntrykk på meg, er Elis, en guttunge bare når vi først møter han. Hundset og slått av faren og bestefaren. Et liv «på rømmen» og i sanatorier. Barna måtte bli tidlig voksne. Ekman skildrer sine personer med varme og kjærlighet. Det er nesten uunngåelig å bli glad i dem, i hvert fall føle en form for forståelse og sympati for dem, selv om de kan ha aldri så dårlige sider.

Samer har levd med sine reinsdyr i disse områdene i uminnelige tider. Det oppstår nødvendigvis spenninger og konflikter mellom den samiske og den svenske befolkningen, to grupper med ulikt levesett og språk og ulik livsanskuelse. «Dom är djur, sa hon. Inget annat.» Prestefruen gir her uttrykk for datidens rådende holdninger. Hillevi tar til seg en samisk jente, Risten, som hun mener vanskjøttes, og gir henne navnet Kristin. Risten/Kristin finner seg tilsynelatende godt til rette hos Hillevi, men hun bevarer hele livet sin samiske identitet. Hun dras mellom det samiske og det svenske, og hun blir aldri fullt ut akseptert som same.

«Långt senare berättade jag (Risten) för Hillevi vad gamla Elle sagt. Hur hon fött ensam ute i snön. Hur hon blött. De är inte riktigt som vi, sa Hillevi då. De känner inte på samma sätt. Men jag sa: vi? Vilka är vi?» (s. 59)

Det skaper en egen spenning i teksten at Risten kommer til orde, at vi flere steder nærmere oss de samme hendelsene og fenomenene fra ulike perspektiver.

I utgangspunktet tenkte jeg at tittelen måtte være ironisk ment. For det er ikke lett å få øye på noen gud som forbarmer seg over menneskene i fjellbygda. Deres strev, fattigdom sult og frost. Kvinnenes utallige barnefødsler. Her er hva Ekman selv sier om barmhjertigheten:

«Ekman snakker om hvordan barmhjertigheten bor i alle - uavhengig av livssyn.
- Det er den som gjør mennesker til noe mer enn dyr: At vi kan se ut over våre egne behov og hjelpe andre. Nå ser kanskje ikke verden ut til å være preget av barmhjertighet, men vi vet at det er mange som forsøker, mange som ser at Gud er i din neste. Religion er ingen ensom ting. Det er å vende seg mot menneskene og erkjenne at de har mer bruk for deg enn det Gud har.»
Klassekampen 22.11.07

Har tittelen en annen og dypere betydning, som å se Gud i sin neste?

Ekman kan sitt stoff og skriver med autoritet, overbevisende. Dette er interessant og lærerikt om utviklingen i vårt naboland fra tiden under 1. verdenskrig og frem til den 2. Det må ligge et omfattende forfatterarbeid til grunn. Ekman fører et mettet, bildeskapende, presist og poetisk språk. Jeg gir boken mine varmeste anbefalinger og terningkast 6.

Guds barmhjertighet er første bind i trilogien Vargskinnet. De to neste bøkene er Sista rompan (Morgen kommer på norsk) og Skraplotter. Bøkene har ikke bare åpnet øynene mine for en ny forfatter, men også en ny kunstmaler, den tyske ekspresjonisten Franz Marc (1880-1916), som Elis etter hvert finner frem til. To kunstnere av ypperste klasse!

Jeg leste Guds barmhjertighet i januar/februar 2018 i Kjells lesesirkel.

Det er også eit av Marc sine bilete som pryder omslaget på boka, i alle fall til den utgåva eg les. Eg gjeng ut frå at omslagsbileta på dei to andre bøkene i trilogien er av same kunstnar, stilen er i alle fall ganske lik.

Dei gneistrande fargane til Marc stend forøvrig i skarp kontrast til Ekman sine skildringar av korleis Elis legg vinn på å male/teikne med små fargenyansar.