En dysfunksjonell families historie

Elizabeth Strout (f. 1956) debuterte som forfatter i 1998 med romanen "Amy and Isabelle", som ble nominert til Orange-prisen for beste roman. Hun har i følge Wikipedia utgitt tilsammen seks bøker (men listen er antakelig ikke komplett). Aller mest kjent er hun for novellesamlingen "Olive Kitteridge" (2008), som hun fikk Pulitzerprisen for i klassen skjønnlitteratur i 2009. Denne boka ble hennes store, internasjonale gjennombrudd. "Jeg heter Lucy Barton" kom ut i 2016. "Anything is possible" kom i fjor, og vil bli utgitt på norsk i år med tittelen "Hva som helst er mulig".

Lucy Barton er innlagt på sykehuset. Bakgrunnen for innleggelsen var at hun skulle fjerne blindtarmen. Et relativt banalt inngrep, men som ble etterfulgt av komplikasjoner med infeksjon, og som fører til at hun blir liggende på sykehuset i ni uker ... Mannen hennes har et anstrengt forhold til sykehus, og kommer sjelden på besøk. Lucy savner døtrene sine, og de savner henne.

Etter ca. tre uker på sykehuset oppdager Lucy plutselig at moren hennes sitter på en stol ved fotenden av sengen hennes. Hun har ikke sett moren sin på flere år, og lurer på hvordan hun har kommet seg dit. Det viser seg at det er Lucys mann som har ordnet det hele.

I dagene som kommer får moren tilbud om feltseng på rommet til Lucy, men hun avslår. I stedet sover hun sittende i stolen. Hun og Lucy har ikke hatt kontakt med hverandre på flere år fordi moren følte seg sviktet av datteren da hun flyttet fra hjemstedet.

"Vi var særinger, familien vår, selv i den lille småbyen Amgash på landsbygda i Illinois, der det var flere hus som var forfalne og manglet maling og vinduslemmer og hage, uten noe vakkert å hvilke blikket på. Disse husene lå i en klynge i det som var byen, men vårt hus lå ikke i nærheten av dem. Nå sies det at barn anser sine egne kår som det normale, men både Vicky og jeg skjønte at vi var annerledes. I skolegården sa andre barn "dere stinker", og så løp de sin vei mens de holdt seg for nesa; på barneskolen ble søsteren min fortalt av læreren sin - foran hele klassen - at fattigdom ikke var noen unnskyldning for å være skitten bak ørene, at ingen var for fattige til å kjøpe et såpestykke." (side 15)

Helt frem til Lucy var ni år, bodde de i en garasje hos onkelen. Så døde han, og de overtok huset. Vi aner mye mellom linjene, som ikke blir sagt direkte. I løpet av den uka moren er på besøk, snakker de om alle andre - bare ikke om seg selv. Moren sladrer om alt og alle, og måten hun formidler andres historier på får oss til å føle at det er lite raushet og varme her. Faren er åpenbart et ikke-tema. Hva er det som ligger bak? Aner vi en overgrepshistorie? Moren og Lucy er aldri virkelig nær hverandre, og de var det aldri tidligere heller.

Noe det ikke kan herske noen som helst tvil om er at Lucy var et forsømt barn. Familien var lutfattig - ikke bare materielt, men også i ånden. Likevel har det voksne Lucy aldri sluttet å håpe på at moren en dag skal si at hun er glad i henne. Men disse ordene kommer bare aldri - heller ikke i løpet av den uka de tilbringer sammen.

Hva var det likevel som reddet Lucy, og som fikk henne til å bevare sine sunne fornuft gjennom barndommen og opp i voksen alder? Kanskje var det bøkenes verden - de aldri sviktende bøkene? Gjennom glimt tilbake til barndommen, der hun tilbrakte ikke rent lite tid på biblioteket (i begynnelsen fordi det var varmt der - i motsetning til hjemme), i voksen alder og i nåtid, står bøkene alltid i fokus. Dette kommer ikke minst tydelig frem i hennes møte med forfatteren Sarah Payne, en kvinne som blir et forbilde for Lucy som også skriver.

"Jeg liker forfattere som prøver å fortelle deg noe sannferdig. Dessuten likte jeg det hun skrev fordi hun hadde vokst opp i småbyen New Hampshire, og hun skrev om landsbygda i den delstaten, hun skrev om folk som jobbet hardt og led og som det også hendte gode ting. Og så gikk det opp for meg at selv i bøkene sine fortalte hun ikke hele sannheten, hun vek alltid unna noe. Altså, hun klarte knapt å si hva hun selv het! Og jeg tenkte at jeg skjønte det også." (side 46-47)

Lucys foreldre har aldri kunnet fordra gråting.

"Men med moren min turte jeg ikke å gråte. Begge mine foreldre avskydde gråting, og det er vanskelig for et barn som gråter å måte slutte med det, når hun vet at hvis hun ikke slutter, kommer alt til å bli verre. Det er ingen enkel situasjon for et barn. Og moren min var - den kvelden på sykehusrommet - den moren jeg hadde hatt i hele mitt liv, uansett hvor annerledes hun virket med den lave, innstendige stemmen og det mykere ansiktet. Det jeg mener, er at jeg prøvde å ikke gråte. Jeg følte, i mørket, at hun var våken." (side 94-95)

I sitt eget bryllup presenterte Lucys vordende svigermor henne slik: "Lucy kommer fra ingenting." (side 141) Lucy ble ikke fornærmet, men hun visste med seg selv at ingen i hele verden kommer fra ingenting. Fra før av hadde hun hatt en kunstnerkjæreste, og etter en eneste feil bemerkning visste hun at mellom dem kunne det bare aldri bli noe. Han tråkket på henne på en meget ufin måte, og det hele var ganske enkelt ikke mulig å reparere etterpå.

"Det er rart hvordan en ting kan få en til å skjønne noe sånt. Man kan være klar til å oppgi barna man alltid har ønsket seg, man kan være klar til å holde ut bemerkninger om ens egen fortid, eller om klærne man går i, men så - en bitte liten bemerkning og så slippes luften ut av sjelen og den sier: åh.

Siden har jeg vært venner med mange menn og kvinner som sier det samme: alltid den avslørende detaljen. Det jeg mener, er at dette ikke bare er en kvinnes historie. Dette hender mange av oss, hvis vi er så heldige at vi hører den detaljen og er oppmerksomme på den." (side 30)

"Mitt navn er Lucy Barton" er en sår roman om et menneske som har opplevd lite - om noe - kjærlighet i oppveksten, men som likevel har klart å bevare hjertet og sjelen sin intakt. Kanskje var det en lærer som "så" henne, kanskje var det bøkene, kanskje var det en iboende styrke i henne selv - som reddet henne fra å gå til grunne? Det har ikke gått like gått med broren hennes, mens en søster synes å ha fått til et slags liv.

Noen sier at "det er aldri for sent å få en god barndom", som om det er mulig å tenke seg forbi en vond oppvekst og plutselig - voila! - omdefinere dette til en lykkelig barndom. Med Lucy synes det nesten omvendt. Det er som om hun først i voksen alder innser at kampen om morens gunst er en tapt sak, og ser barndommen sin i det grelle lyset den antakelig fortjener. Samtidig skjønte hun allerede da hun var barn at familien hennes var annerledes. Hun og søsknene stinket, og hun ble mobbet på grunn av dette. Det var ikke mye kjærlighet å hente i hjemmet heller. Likevel har hun fortsatt å elske sin følelsesmessig avstumpete mor, som ikke er i stand til å ta ordene "jeg er glad i deg" i sin munn. Og hvordan er det f.eks. mulig å omdefinere at hun ble låst inn i en truck i garasjen hun vokste opp i når foreldrene var på jobb? Angsten hun opplevde da tankene på at hun skulle bli forlatt for godt, overmannet henne fullstendig ...

Det er noe med de amerikanske oppvekstromanen om dysfunksjonelle familier. Ingen er så ekstremt fattige som når amerikanere er fattige. Hvem har vel ikke tenkt "er det virkelig mulig?" etter f.eks. å ha lest Jeanette Walls´ oppvekstroman "Krystallslottet"? Men der "Krystallslottet" er mer høylytt og insisterende, der er "Jeg heter Lucy Barton" en lavmælt sak. Det er en sterk historie vi får høre, og sterkest er faktisk det som ikke står der, men som må leses mellom linjene. Kanskje finner Lucy et ståsted i livet til slutt ... etter at hun er utskrevet fra sykehuset og har tatt fatt på resten av sitt liv ...

Jeg anbefaler denne boka sterkt! Den er godt skrevet og jeg ble svært grepet av historien.

Veldig god omtale av en flott og rørende bok!