Takket være Edvard Hoem (takk Edvard!) ble en Carl Frode Tiller med meg hjem forleden dag. Den observante leser av bokanmeldelser har muligens fått med seg at jeg inntil svært nylig hadde et særdeles anstrengt forhold til nynorsk. Det er det definitivt slutt på nå. Møtet med en Tiller ble nervepirrende og lettere ekstatisk, som munnet ut i en avslutning jeg ikke finner ord for. (Det er sjelden!)
Skal forsiktig skissere litt av historien, uten å rasere lesergleden for noen som helst: Altså, Terje er en kar som kan mye om blomstene, biene og jorda og sånn. Historien om ham starter med slutten, der han ligger og kjemper for livet sitt på sykehuset etter å ha kjørt inn i en trailer med vilje. Det blir klart at han plages psykisk, men hva er det som har skjedd? Hvordan ble han som han ble? Er han egentlig en drittsekk?
Langsomt, men ulidelig spennende forteller han historien om seg selv ved å bakover i tid. Frynsete familierelasjoner og historien rundt rulles opp på en mesterlig måte. Jeg tok meg i å tenke litt på Vigdis Hjorth og hennes familie da jeg pløyde meg gjennom sidene, uten en eneste sammenligning forøvrig, da begge forfattere glitrer på ulikt vis. Det er imidlertid i dialogene den godeste Carl Frode Tiller briljerer. Har ikke lest noen forfatter som kommer slik innpå personene og det uutalte i samtalene som han gjør. Et pluss er jo også at han skriver om steder i Trondheim og omegn jeg kan kjenne meg igjen i, noe som gjør historien og karakterene ekstra levende for meg som leser. Når forfatteren i tillegg spekker historien med fagkunnskap om naturens tilstand en biolog og klimaforsker verdig, ja, da er jeg solgt.
Bokas budskap er mangefasettert etter min mening. Hvorfor gjør vi som vi gjør? Hvor mye har egentlig rollemodellene å si for personen som formes? Er det sånn at Terje egentlig burde redde seg selv, og ha større forståelse for både eget liv, i tillegg til de ulike "menneskeartene" rundt seg, heller enn å prøve å redde elvemuslinger og andre småkryp?
Kjære Carl Frode Tiller, for ei bok du har skrevet! For en kunnskap, - om menneskesinnet og naturen og alt i mellom. Takk for at du presenterer et nydelig nynorsk språk, som er lett forståelig og flyter som honning over sidene. Jeg kommer til å tenke lenge på historien om Terje, og alle andre Terjefigurer blant oss.
På en vindfylt aften i de midtre delene av landet blåser terningen lett over snøskavlene mens den hutrende skjelver og vekselvis viser meg fem og seks øyne. Et siste avgjørende vindkast plasserer den imidlertid på en meget, meget sterk femmer.
Sist sett
