Dette er den siste boka i "Sofia-trilogien". Simen Linde har mistet Sofia, og etter hvert mister han også jobben som sjefsredaktør. Men har han dermed mistet fotfestet i tilværelsen? Romanen er gåtefull. Simen gleder seg fortsatt over det han opplever - eller gjør han egentlig det? Han har venner og ikke minst kvinner han finner attraktive - eller kanskje ikke? Han observerer og iakttar, skriver kronikker og takler kinkige situasjoner med sindighet og handlekraft. Han får flashbacks tilbake til tidligere opplevelser, og Sofia er fremdeles et intenst nærvær i bevisstheten hans, sammen med drømmer om traner, pingviner, løver og gamle elskere.
Det er vanskelig å få tak på Simen. Han glir unna gjennom hele romanen, og det er kanskje det som har vært meningen fra Øystein Lønns side. Det er også vanskelig å definere hvorfor denne romanen gjør så sterkt inntrykk. Kanskje fordi det plettfrie språket og den "svevende" skrivestilen kler historien helt perfekt? En annerledes kjærlighetsroman er det i alle fall. Øystein Lønn fortjener mer oppmerksomhet enn mange andre i norsk samtidslitteratur!
Sist sett
