Jippi! var min umiddelbare reaksjon da jeg ble klar over at Maja Lunde hadde satt seg ved tastaturet og klimpret ned nok en bok som tar for seg globale utfordringer, denne gangen om tilgang på ferskvann. Den godeste Lunde har i tillegg funnet en genial tittel på historien om en fornybar ressurs som kanskje skal vise seg å bli ganske så ufornybar i årenes løp, i hvertfall for de mest utsatte områdene på kloden.
Romanen blir båret fram av to jeg- fortellere. Signe og David. Signe er en fargeklatt på Vestlandet, som ser seg nødt til å aksjonere da eksmannen blant annet selger bygda, bit for bit i form av eksklusive isbiter fra en isbre, som "krydder" til utenlandske rikingers drinker. Signe kidnapper islasten, og setter kurs mot Frankrike. En farefull seilas, der hun martres både av egen tankevirksomhet og dødelige stormkast.
David og datteren skildres i en fremtidens Frankrike som er herjet av skogbranner. Deres bestrebelser for overlevelse, og letingen etter den andre halvparten av familien, i form av mor og sønn, belyses på en spennende, om enn litt forutsigbar måte. Spenningen ligger i om de finner mor og sønn, og hva som egentlig skjedde den dagen de forsvant. Forutsigbarheten ligger i det de finner på en tur i skogen en dag. Mer ønsker jeg ikke å røpe om funnet, - de som leser boka vil skjønne hva jeg sikter til her. Livet i flyktningeleiren de søker trygghet i beskrives på en troverdig måte som maner til ettertanke langt over bokens fortelling. Fremtidens Frankrike flettes sammen med fortidens Norge og Signe, den andre jeg-fortelleren, på en overraskende måte helt til slutt i boka. Det er her styrken til "Blå" ligger. Alle løse tråder veves sammen og danner et tankevekkende hele.
Kjære Maja Lunde, - hvor du kan skrive! Du har nok en gang rettet søkelyset mot et tema som burde bekymre og få større politiske konsekvenser. For en nydelig slutt du har kreert, - en avslutning som ganske enkelt er genial! Mitt eneste ankepunkt er at Signes strabaser på havet blir litt for mye utbrodert og at forholdet mellom fortid og nåtid ganske fort avslørt. Dette funnet i skogen kunne med fordel kommet litt senere i boka.
Uansett har du sjarmert meg nok til at terningen ganske så bastant lander på en litt svak femmer. Gleder meg til neste bok!
Sist sett
