Jeg er kanskje for gammel for spøkelseshistorier, men noen ting blir man aldri for gammel til å like ...
Barnslig fryd
Spøkelseshistorier og skrekkhistorier er noe som alltid har fascinert meg fra jeg var liten. Det er bare uskyldig moro. Er det noe jeg savner er det følelsen av å være skremt for det er ikke mye som skremmer i voksen alder. Det var litt av moroa som liten å bli litt småskremt av både skrekkhistorier og skrekkfilmer. Men dessverre får man ikke det samme kicket i voksen alder, selv om man fremdeles liker sjangeren veldig godt. Sjangeren har fremdeles sin sjarm.
Som tittelen sier består denne samlingen av førti noveller. De fleste av dem er svært korte på bare få sider, og det var bare en jeg visste og hadde hørt om tidligere (The Human Hand). Boka inneholder også illustrasjoner av Paul G. Hoffman, som gir et stemningsfullt uttrykk til historiene. Det løfter historiene betraktelig opp fordi tonen forfatteren bruker til å fortelle disse historiene virker noe monoton i lengden og gjentagende, derfor er det et pluss med disse illustrasjonene.
Det som skiller denne boka i fra andre skrekksamlinger jeg har lest tidligere er at etter hver eneste fortelling, skriver forfatteren opp punkter partiene historiene deles opp i. Hva som er vitsen med det, skjønner jeg egentlig ikke. Kanskje en fordel for de som har tenkt å lese denne boka høyt for ungt publikum, og kanskje føle at de trenger å forklare historien etterpå? Ellers ser jeg ikke helt poenget med det da historiene er såpass korte og veldig lett å forstå.
Illustrasjonene er bedre enn historiene
Historiene er blant annet om noen som opplever merkelige ting, uforklarlige hendelser, en spøk som går litt for langt og mye annet. Noen av historiene er svært interessante, men føler at de fleste historiene er såpass korte at man knapt merker noen form for atmosfære eller uhygge. De fleste historiene er bare på noen få sider og da rekker man omtrent ikke å føle noe av det man leser, noe som er synd. Fordi slike historier, i alle fall poenget med de er at de skal få leseren til å føle noe, enten det er uhygge, atmosfære, eller i det minste fange opp en slags ekkel følelse. Kanskje føle at man ikke er alene likevel mens man leser eller noe i den dur. Det er selve illustrasjonene som bygger litt på det av atmosfære, men ikke selve fortellerstemmen. Synes ikke de veier opp for hverandre helt. Synes de fleste av illustrasjonene, som er laget av Hoffman var noen hakk bedre enn selve historiene.
Classic Campfire Stories er en bok med fin utgangspunkt. Hvem liker vel ikke campfire historier, samme om de er skumle eller ikke? Det er en barnslig fryd over det som man på en måte aldri vokser fra. Likevel synes jeg at denne boka var tamt gjennomført. Som nevnt var det noen gode og interessante historier som var verdt å få med seg, men problemet her var fortatterens skrivestil. Den er veldig ensformig, både når det gjelder tone og stemning. Det er ingen brytninger. Dermed ble den stemningsfulle delen stort sett fraværende, noe som er synd i en slik samling, da slike historier krever alt av stemning, atmosfære og uhygge. Føle at man er utrygg på et eller annet vis. Det klarer dessverre ikke denne samlingen å gjøre.
Fra min blogg: I Bokhylla
Sist sett
