«Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har forsøkt å skrive om dette, eller om pappa i det hele tatt. Fingrene mine har lekt frem melodi etter melodi, mens jeg har stirret meg nesten snøblind på sidene i notatbøkene mine. Samme hvor bra melodiene har vært, fortsetter arkene å ligge der uberørte som en dalside selv om den djerveste løssnøkjører ikke våger å sette utfor.»
«Da er livet tilstede - Og det stirrer på deg» - en strofe som De Lillos synger, og som jeg fikk i tankene da jeg leste Her hos de levende av Levi Henriksen. En roman som ble utgitt i 2017, 303 sider, og utgaven jeg har lest er lånt av biblioteket.
Jeg har likt tidligere bøker jeg har lest skrevet av Levi Henriksen, men Her hos de levende fikk meg til å tenke på min favorittforfatter Per Petterson. Det er det flere som har tenkt. Når jeg nå går inn her på siden boken er omtalt hos Gyldendal, siteres en anmelder i Vårt land som skriver:
«Her hos de levende har en språkføring som glitrer. Henriksen skriver enkelt, men melodisk, det minner om Per Petterson.»
Her hos de levende gjorde inntrykk å lese. Tidvis veldig vondt. Som Gyldendal skriver, det er farens historie som er bakgrunnen for romanen:
«Huset som Hermann Henriksen bygde med sine egne hender, er solgt og skal rives. Hermann som i alle år arbeidet i skogen, han som hoppet lengst av alle på ski. Og som da han var unggutt la planer om å drepe stefaren sin. Hvem var han egentlig?»
Det som gjør det vondt å lese er beskrivelsen av stefarens brutalitet. Samtidig oppveies dette av språket – et eksempel:
«Den evige rastløsheten hans ble av omgivelsene ofte forvekslet med trass eller manglende evne til å tilpasse seg. Men det var bare noe i vinden som hvisket navnet hans, og hver gang han følte at han nesten var nær nok til å forstå hva som ble sagt, skiftet vinden retning.
Pappa var aldri fjern når han var sammen med meg, mamma eller søsknene mine, men noen ganger, når han trodde ingen så ham, var det som han stengte seg inne i et rom for seg selv enda han sto midt ute på gårdsplassen. Iblant virket han helt forgapt i stillheten, som om det var noe i den som bare han kunne høre. Selv om jeg vokste opp i en tid og på et sted der det ikke var vanlig at foreldrene dro, var det likevel noe i meg som var redd for en dag å oppdage at faren min hadde stukket av. Tanken virker helt absurd i dag, men som barn gjorde det meg urolig at pappa hadde denne evnen til å bli borte selv om han aldri forsvant ut av syne. Jeg kan også huske at han pleide å snakke med seg selv. Ikke ofte, men ofte nok til at jeg fant det underlig.
Selv har jeg flere ganger i det siste tatt meg i det samme. Men jeg er alene, jeg har ingen å snakke med. Det hadde pappa.»
Spørsmålet jeg stiller meg er hvor mye av forfatterens egen historie er det som fortelles – hvor mye er fiksjon - forlaget skriver i sin omtale:
«Hermanns sønn har kommet til et vippepunkt i livet. Han har brutt kontakten med sine nærmeste, og har tatt seg inn i det gamle og forlatte huset som faren bygde. Om farens oppvekst og dunkle fortid vet han lite. Med to gamle landskapsmalerier og en etterlatt 7de sans forsøker han å lime sammen brokkene av farens liv. Og redde stumpene av sitt eget.»
Jeg kjenner lite til forfatteren – ut fra boken holder han avstand fra deltakelse i f eks kjendisprogram – her er et eksempel på hvordan han beskriver seg selv:
«Hele livet har jeg følt på denne annerledesheten.
Noen ganger tilskriver jeg den pinsevennoppveksten. Andre ganger at mine finske forfedre har gjort meg godt over gjennomsnittet disponert for mismot. Samtidig har jeg alltid innbilt meg at dette mørket, denne evige rastløsheten kommer fra pappas side, fra den stedbundne delen av familien. Dobbeltsidig mismot, det er hva jeg lider av.»
Det var noen smakebiter. Boken til Levi Henriksen er helt klart en av de beste norske romanene utgitt i 2017 som jeg har lest.
Sist sett
