Historien handler om Eli, og hennes fire gutter som lever inne i hodet hennes og kan beskrives som nokså plagsomme til tider. Vi følger henne fra hun er et lite barn og frem til «i dag», og hopper frem og tilbake i tid uten å bli nevneverdig forvirret over akkurat det. endårefri
Eli er virkelig to ting på én ting. På den ene siden er hun schizofren med store, sterke og plagsomme destruktive krefter inne i seg som hele tiden spolerer for henne og gjør at hun tilbringer mye tid innelåst på avdelinger, på den annen side er hun en suksessfull forfatter som stadig har noe prosjekter som alltid blir anerkjent. Dette foregår på nesten én og samme tid.
Boken er lettlest på grunn av det ganske enkle språket og den litt store teksten og de ganske korte kapitlene (som ikke er gitt navn eller tall, men skilles ved å hoppe til neste side og gjerne også tid), og jeg brukte to dager på den med mitt langsomme lesertempo. Likevel opplevde jeg ikke lesereisen som spesielt enkel. Ikke nødvendigvis fordi jeg fikk noen overveldende sympati med karakteren, som jo «mot alle odds» mestrer tilværelsen, men fordi jeg er sikker på at hvis jeg hadde noen som helst latent psykose inne i meg, ville denne blitt utløst nå. De gangene jeg tok pauser fra boken, merket jeg at det var vanskelig å fokusere og at krefter inne i meg bråkte og forstyrret meg fra ting. Det var plutselig vanskelig å følge med i samtaler, og hvis jeg hadde hatt andre stemmer enn mine egne tankestemmer, ville disse ha skreket og bråket som bare det. Det kunne ta flere timer for meg å komme til hektene og koble meg på den virkelige verden igjen. Om det er et kvalitetstegn – at jeg blir smittet av symptomene til hovedpersonen fordi de er så godt beskrevet – eller om jeg rett og slett bare ble overbelastet av all informasjonen som ble presentert over relativt kort tid – er jeg ikke sikker på. Jeg raste tross alt gjennom minst førti kaotiske år i løpet av bare få timer, og det kan jo hvem som helst bli litt svimmel av. Likevel var det vanskelig å stoppe. Til slutt konkluderte jeg med at jeg rett og slett bare måtte forte meg å lese den ferdig så jeg kunne bearbeide den og hekte meg på virkeligheten igjen.
Det er ikke mye som ligger til rette for at Eli skal bli noen suksessfull forfatter som produserer filmmanus, barnebøker og bøker. Når hun er liten, er synet hennes så dårlig at hun ikke kan lese på tavlen, så hun lærer ikke å lese. Hun kan derfor ikke bruke bokstaver en gang, og skriver først gjennom å snakke og få andre til å skrive ned. Hun er bråkete og plagsom og blir heller ikke «ordentlig frisk». Det er egentlig noe av det jeg liker. Jeg er faktisk litt lei av solskinnshistorier som bare får deg til å føle at du har enda mer å leve opp til, folk som har vært gjennom alt mulig tenkelig av helvete og så på magisk vis blir helt friske, tar lang utdanning, får seg en kjæreste som elsker dem, får barn og er veldig flink til det, setter i gang med en eller annen hobby de lenge har holdt seg borte fra og mestrer den fenomenalt og får ros og anerkjennelse fra alle kanter og deretter lever lykkelig i alle sine dager – vel og merke, for å ikke gjøre det for usannsynlig, fremdeles med sovetabletter eller kanskje litt psykolog en gang i året. Hvordan i alle dager skal man leve opp til det? Eli derimot, skriver mens hun er innlagt, hun kan få permisjon en dag for å dra og motta en pris, men hun produserer midt i sykdommen. Hun må ikke velge mellom 0 og 100, hun kan være begge deler på én gang. Og det ga meg en slags følelse av håp, og en påminnelse om at selv om arbeidslivet krever 100, selv om skolen krever 100 og selv om samfunnet alltid krever 100 for å ikke plassere deg i 0, gjør ikke kreativt arbeid det. Det kan være med overalt, og det er bare ditt.
https://litteraturpalasset.wordpress.com/
Sist sett
