«Han satt og så rullebanen på Tempelhof synke bakover og forsvinne dypt under seg.
Leamas var hverken særlig spekulativt eller filosofisk anlagt. Han visste at han var ferdig - det var et faktum han fra nå av ville bli nødt til å avfinne seg med, som andre måtte leve videre med en kreftsvulst eller i en fengselscelle. Han visste at det ikke var noe å gjøre ved, ingen ting kunne slå bro over kløften mellom før og nå. Han møtte sitt nederlag på samme måte som han en dag sannsynligvis ville møte døden, med en viss kynisk ergrelse og den ensommes mot. Han hadde greid seg lenger enn de fleste; nå var han slått. Det sies at en hund lever så lenge den har tennene i behold; Leamas hadde figurlig talt fått trukket ut alle tennene; og det var Mundt som hadde trukket dem ut.»
Det er ikke siste dagers medieoppslag om nordmannen som er fengslet og anklaget for spionasje i Moskva, som fikk meg til å låne og lese romanen Spionen som kom inn fra kulden av John le Carré, som sitatet over er fra.
Årsaken er at jeg på sist lørdag helt tilfeldig lånte med meg hans erindringsbok Duenes tunnel Historier fra mitt liv (2016), som ble utgitt på norsk i 2017, og hans siste roman utgitt på norsk i 2017: Spionenes arv (2016).
I og med at jeg ikke har lest hans tidligere bøker, heller ikke Nattportieren som står ulest i bokhylla, måtte jeg også låne og lese hans gjennombruddsroman. Spionen som kom inn fra kulden. Romanen er filmatisert med Richard Burton i hovedrollen. På Wikipedia leser jeg at i 2006 erklærte Publishers Weekly romanen utgitt i 1963 for å være «den beste spionroman i alle tider». Etter å ha lest den er det å si at jeg mener at den fortsatt er leseverdig og aktuell.
Sist sett
