Bokelskere.no

Leste Ut og stjæle hester for et par uker siden pga alle de gode anmeldelsene og... strevde, er ordet, for å komme gjennom den. Jeg elsket og hatet språket på samme tid, imens jeg vurderte å bare gi opp hver tredje side. Noe med setningsstrukturen hans fikk meg til å tenne noen plugger. Men nå... Da det har gått en stund, tar jeg meg selv i å synke tilbake inn i historien. Vet fortsatt ikke hvor jeg skal plassere den boka.

Har ikkje lest den, men følte det på akkurat same måten med "Saman er ein mindre aleine". Har du lest den?

Ja, har lst den, og syns den var fin. :)

Nei, men hadde tenkt det faktisk. Er den bra? Jo mer tid som har gått, etter å ha lest boka, jo bedre liker jeg den. Så det er et slag bøker som virker veldig irriterende, iblant meningsløse, der og da, bare for å gi fra seg mer effekt senere. Underlig...

Jeg tror jeg skjønner hva du mener. Jeg tolker forøvrig språket (og setningstrukturen) som et virkemiddel Petterson bruker til å få frem karakterene i boka.

Det er nesten et kjennetegn ved Pettersons bøker at karakterene har enkelte trekk som er svært lite tiltrekkende. Og det, sammen med det uoppgjorte de har med et annet menneske, er med på å skape dynamikk og spenning i historien.

I ut å stjæle hester synes jeg han dessuten har greid å få frem hvor mye usagt det er mellom hovedpersonene og faren, og hovedpersonen og datteren. Det nesten skriker ut mellom setningene synes jeg. Og det tror jeg kan oppleves som irriternde, men det er igjen noe veldig mennesklig, og det som historien kretser rundt og tematiserer.