Bokelskere.no

Dette var mitt første møte med årets nobelprisvinner. Og jeg vil nesten også si mitt første møte med dystopi-genren, selv om det ikke stemmer helt ettersom jeg har har lest Huxleys Vidunderlige nye verden og 1984. Men det er en genre jeg ikke har fattet veldig interesse for, og dermed virkelig en forutoppfatning som ble satt på prøve.

For dette var en utrolig vakker mennesklig bok, som skildret vennskap og relasjoner mellom mennesker på en utrolig stillferdig, øm og presis måte. Beskrivelsen av Tommy som har et temprament som er lettantennelig, og som derfor stadig antennes av medelevene er så realistiske, så vare og så vonde, fordi de kan direkte relateres til det som skjer i skolegårdene rundt omkring.

Jeg tok fatt på boka uten å ha gjort så grundig reasearch først, og det tok tid før jeg skjønte konseptet (og at jeg faktisk befant meg i et disantopisk univers). Men det slo meg, som uerfaren leser av denne genren, at den kan brukes som et laboratorium, der de menneskelige relasjonene fremtrer enda tydeligere enn i den «virkelige verden» fordi det isoleres fra omverden. Relasjonene mellom menneskene blir satt under lupen, og dratt til det ekstreme.

Forholdene mellom menneskene var for meg hovedtema for boken, og donasjonene ble en bakgrunn som setter temaet i relieff. Et spennende og tankevekkende bakteppe som understreker nettopp diskusjonen om hva vi er for hverandre og Kants imperativ om at du skal behandle den andre som et mål i seg selv, og ikke som et middel.

Gir virkelig mersmak til å teste ut mer av forfatterskapet og en for meg ny genre.

Jeg leste Gå aldri fra meg uten å vite noe om den på forhånd. Det gjorde opplevelsen kanskje enda sterkere. Disse små dryppene som hinter om at noe ikke er som det skal være; «donasjoner», «omsorgspersoner» (som åpenbart ikke er vanlig helsepersonell), «formyndere» (ikke lærere), «den mulige», mv. Den langsomme og gradvis avdekkingen av hva disse tilsynelatende normale ungdommene er utsatt for. Kontrasten mellom det vi lenge tror er et vanlig dagligliv på en kostskole på den fredelige britiske landsbygda, og dette grøssende vi tidlig skjønner er under oppseiling. Hadde jeg på forhånd visst at boken var klassifisert som en dystopi, hadde jeg gått glipp av noe av denne spenningen, og sannsynligvis ikke lest den (en sjanger som ikke tiltaler meg).

Tusen takk for din fine omtale, Randi. Enig med deg - nydelig, presis og øm skildring av et tett mellommenneskelig samspill. Og en advarsel. Terningkast 6.

Har fullført romanen, og opplevde den som både god og grusom. Ishiguro skildrar viktige hendingar utan å dramatisere...det vonde som hender er noko uunngåelig som er ein del av det samfunnet dei ei fødde ...eller muterte...inn i. Språkleg god.

Likevel- det grusomme kjem endå meir fram i filmen. Biblioteket hadde den, og såg den i går saman med gemalen. Han har ikkje lese boka - og bodskapen kom heilt uventa på han. Me vart nesten fysisk medtekne av å sjå det vakre, medmenneskelige i kontrast til vitskapeleg kulde.
Kan anbefale både bok og film - den krev litt av lesaren, men gir noko ein seint gløymer!

Ja, enig med deg, Hilda. Og filmen - den hadde jeg tenkt se på din anbefaling. Men vips så var biblioteket stengt, her vi bor midt i "smitte-pølen" :-(

Har du lest En kjempe begravd? I så fall, hva synes du? Vurderer å bestille den sammen med Der krepsene synger, som jeg har fått anbefalt som både lett og god. Og det trengs jammen!

«En kjempe begravd» har eg lese, men det er nokre år sidan. Eg minnast at eg ikkje syntest den kunne konkurrere med «Resten av dagen» - den eg har likt aller best.

«Der krepsene synger» har eg lest to gonger alt, og ser ikkje bort frå at det blir fleire. God bok! ....etter min smak.

Da dropper jeg kjempen (til fullpris!). Jeg er igjen enig med deg, "Resten av dagen" var i særklasse. Gleder meg til "krepsene".

Ishiguro skriv godt, ja! Eg har igjen ein igjen av romanen, og det er ein roman som gir noko - både på godt og vondt. Dei har filmen på biblioteket her, så den kjem eg til å låne til helga!

Dette var også mitt første møte med Ishiguro og det gav definitivt mersmak så nå er jeg i gang med "The Remains of the Day" - begge disse er forresten også filmatisert :-) har sett filmen basert på never let me go, og til tross for enkelte avvik var den faktisk overraskende god, så anbefaler både filmen o samt å lese flere av hans bøker :-)