Bokelskere.no

Da er boka ferdiglest for et par dager siden. Denne begynte jeg på for over tredve år siden, men la den ifra meg – jeg vet ikke helt hvorfor. Jeg har flere ganger tenkt at jeg skulle gi den en ny sjanse, og hadde faktisk tatt den fram og lagt den i lesebunken da Marit foreslo den som felleslesing. Hadde jeg vært litt mer overtroisk, ville jeg vel sagt at det måtte være «et tegn» ;-)

Dette er ei bok jeg tror vil sitte i lenge. Jeg synes historien er både vakker og grusom. Den naive uskylden til Useppe og lysglimt som hunden Bella, gjør at det går an å holde ut å lese om det grusomme. Jeg synes også Nino og Davids opprør og motstand er nødvendige for å balansere den overveldende handlingslammelsen og resignasjonen som Ida ofte er preget av.

Den siste tredjedelen av boka var spesielt krevende og utmattende å lese. Er det flere enn meg som synes det ble et taktskifte omtrent fra 1947, og spesielt fra og med Davids lange enetale i kapittel 6? Er dette forfatteren selv som snakker til oss? Den historiske oppsummeringen til slutt ( … 19**) er kanskje også enda krassere og mer politisk enn i boka ellers.

Jeg ser egentlig ikke mye håp i «Historien». I min utgave (Ekstrabokklubben 1885) er det likevel et etterord av Lone Klem. Hun mener det ligger et håp i slutten av boka med sitatet:
«Alle frø har slått feil bortsett fra ett som jeg ikke vet navnet på, men som sannsynligvis er en blomst og ikke et ugress. (Innsatt nr. 7047 i Straffeanstalten i Turi.)» Klem forteller at fangen var Antonio Gramsci, stifteren av det italienske kommunistpartiet. Han mente at kulturen kunne forandre samfunnet, forutsatt at det ble formidlet i et språk som alle kunne forstå. Vi kan jo alltids håpe på det, men så spørs det om alle blir enige om i hvilken retning vi vil forandre samfunnet …

Veldig god oppsummering! Jeg ser heller ikke mye håp i denne romanen, men så er vel ikke Morante noen optimist i resten av bøkene sine heller. Jeg har nylig vært involvert i en diskusjon om uttrykket "Historien gjentar seg", som motparten mente er en aldeles meningsløs påstand. Vi snakket nok litt forbi hverandre, men jeg mener historien gjentar seg og gjentar seg uten at noen tar lærdom av det. Morantes versjon "Historien fortsetter" er kanskje mer treffende?

"Pub-forelesningen" fra Carlo/Piotr/David i 1947-delen kan meget vel romme Morantes egne tanker, tror jeg. Vi kan jo merke oss at den framføres for døve ører.

... Og historien fortsetter ...

Vi kan jo merke oss at den framføres for døve ører.

Jeg tenkte faktisk ikke så mye på det da jeg leste, men du har jo rett i det - David snakker for døve ører (på samme måte som hun beskriver at jødene som kom tilbake fra konsentrasjonsleirene også snakket for døve ører da de prøvde å fortelle hva de hadde opplevd). Og jeg må innrømme at jeg fikk litt av samme reaksjonen selv. Det ble så mye, og det ble så sterkt at jeg merket at jeg vegret meg for å ta det innover meg. Det ble nødvendig å dele det opp i kortere leseøkter enn normalt. Men som Jostein sier i innlegget under her, så er nok dette et nøkkelkapittel i boka. Det er ganske sterkt å lese når David beskriver hva krigen har gjort med ham som menneske, og erkjennelsen av de mulighetene som ligger i oss alle til både det gode og onde.

Led oss ikke inn i fristelse betyr: Hjelp oss å fjerne fascisten som bor i oss!

(Side 502 i kap. 6)

Som deg, så oppfattar eg det som at det i 1947/kapittel 6 er forfattaren som formidlar meininga si gjennom David. Medan eg las det, tenkte eg at dette må vere eit nøkkelkapittel i boka, og eg oppfatta det som eit klagemål over at kommunismen ikkje fekk meir innflytelse i italiensk politikk (og i vest-europeisk?) trass i at kommunistisk motstandskamp var vesentleg for å vinne krigen. Men dette er nok ikkje alt, det er mykje å gripe fatt i i dette kapitlet.

Men David var vel anarkist? Shit - nå må jeg visst lese hele kapittelet om igjen ...