Jeg vet sant å si ikke helt hva jeg synes om denne boken, - men det at den er mangetydig og vekker forskjellige følelser i meg, er kanskje et tegn på at den er god? La meg ta det klart negative først: jeg synes boken er for lang, at hun gjentar seg selv for mye og at hun noen ganger går for langt med digresjoner. Dessuten opplever jeg den som litt for ustrukturert og springende.
Nå har jo jeg lest boken etter høstens store debatt om virkelighetslitteratur, noe som kanskje har gjort at jeg er mer kritisk til at hun forteller alt det hun gjør om virkelige mennesker, enn jeg ville vært for et år siden. Jeg ser at noen andre har skrevet at de er usikre på hva som er diktning og hva som er virkelighet i boken, - jeg har lest den som en ren virkelighetsskildring, - det vil si, slik Linn Ullmann opplevde og husker barndommen. Mens moren i et intervju har sagt at hun (Linn) har diktet ganske mye, - og dette er vel et typisk eksempel på at forskjellige familiemedlemmer husker og vektlegger minner forskjellig.
Boken fremstår som veldig dobbel for meg, - en slags hevngjerrig kjærlighetserklæring til begge foreldrene. Da jeg leste skildringen av moren, var det så jeg gispet inni meg, - jeg følte det som et rent karakterdrap! Moren innrømmer at hun ble lei seg, mens Linn sier i et intervju at boken var en kjærlighetserklæring, - og det kommer jo forsåvidt frem at hun var veldig bundet til og glad i moren i oppveksten.
Hun var nok på mange måter snillere i beskrivelsen av faren, - som hun bare så en måned hver sommer, og da attpåtil bare til tilmålte tider. Vi får jo en klar skildring av hans forskjellige særheter, men merker også datterens beundring og kjærlighet. Mer problematisk synes jeg det er å lese hennes beskrivelser av faren som olding og de ordrette gjengivelsene av deres siste samtaler hvor han fremstår i all sin ynkelighet. Jeg vil ikke tro at det var slik faren hadde ønsket å fremstå for offentligheten gjennom det prosjektet de to samarbeidet om på slutten! Det var rent vondt å lese hvor utenfor og stakkarslig han var, og jeg opplever offentliggjøringen av dette som en hevn, - en berettiget hevn over hans manglende deltagelse i hennes oppvekst.
Det er veldig forståelig at Linn Ullmann har følt et behov for å skrive denne boken om en oppvekst med to svært spesielle foreldre som har merket henne for livet, og man kan ikke unngå å bli berørt. Selve temaet er jo grunnleggende viktig for oss mennesker, men i dette tilfellet må jeg innrømme at jeg noen ganger tenkte: behøver jeg å vite dette! Jeg vaklet mellom terningkast fire og fem, men falt ned på fem etter at jeg merket hvor dype spor den har satt i meg.
Sist sett
