Bokelskere.no

Det er flere tiår siden sist jeg leste Historien, så mye var gått i glemmeboka. Men jeg kjenner igjen de følelsene jeg satt igjen med da siste side var lest: Utmattelse, sinne og motløshet over hvordan historiens gang rammer de små i samfunnet. De er ikke engang brikker i et spill, de bare driver gjennom livet, prisgitt omstendigheter de ikke har herredømme over. "Historiens gang" er forresten upresist; det er jo alltid mennesker og maktbegjær som driver denne utviklingen framover, både i stort og smått.

Jeg måtte tenke på Gabriel Scotts innledning i Kilden:

Et menneske kommer til verden, det vandrer rundt i en ham av støv, det
lever og spreller og strir en tid, det trekkes med sykdom og urett og
savn. Så dør det og går i glemme og blander sitt støv stille med
jordens."

Her er det så mye å ta fatt i at det må tas i porsjoner, tror jeg. Komposisjonen er jo ganske spesiell, med knappe, saklige oppsummeringer av historiske hendelser for hvert år i perioden, i grell kontrast til den utførlige beskrivelsen av liv som påvirkes av de samme hendelsene. Personene vi blir kjent med, opplever fortvilelse, redsel, sult og blodslit, men også lykkelige øyeblikk iblant.

Jeg undret meg stadig over hvem denne fortelleren kunne være, og har i alle fall bestemt meg for at det må være en kvinne. Ikke fordi forfatteren er kvinne, men på grunn av alle de små hverdagsdetaljene som skildres og tillegges betydning. Hvorfor får nå for eksempel katten og kanarifuglene så stor plass i beretningen fra Pietralata? Og hvorfor må vi vite noe om hunden Bellas tidligere liv og tilhørighet? Fordi disse "bagatellene" er til glede, bekymring eller sorg for en eller flere i persongalleriet. Jeg tror kvinner er mer oppmerksomme på slike "uvesentligheter" enn menn. (Korrigér meg gjerne, mine herrer!)

Det verste kommer helt til slutt. Og da snakker jeg ikke om handlingen i fortellingen, men den aller siste siste setningen i den aller siste "årsberetningen":

........... Og Historien fortsetter ..........

Det er så man blir sittende og tenke etter: Er det virkelig slik? Trass i all utvikling og "framskritt" vi har opplevd de siste tiåra? Jeg lar spørsmålet stå åpent, iallfall inntil videre.