Bokelskere.no

Med jevn leseprogresjon gjennom november så skulle det bli rundt 20 sider pr dag. For min del tyder det at eg også mest truleg får tid til å lese ei og anna boka ved siden av.

No har eg gjort unna dei 105 første sidene, og liker godt forteljarstilen. Forteljaren er stort sett usynleg, men minner av og til lesaren om eksistensen sin, som på side 55:

"Jeg kjenner bare Nora fra et fotografi fra forlovelsestiden."

Det skal bli spanande å sjå om forteljaren sin identitet blir tydelegare seinare i boka.

På side 98 er det jo en kryptisk kommentar fra forfatteren: ....at jeg selv ville hatt vanskelig for å tro det, hvis jeg ikke på sett og vis hadde delt hans skjebne.

Ja, eg la også merke til det. Er det eit frampeik om at forteljaren får ei tydelegare rolle seinare i boka? Den som les får sjå.

Jeg er godt i gang. Da boka så langt virker svært bra, er ikke jeg så disiplinert at jeg kan holde ditt tempo.Og sjøl om det er mange sider er den ikke spesielt tunglest. Blir nok ferdig lenge før november er over.

Interessant med barnet Useppes positive syn på alt, som en kontrast til det som foregår rundt ham.

Joda, fortelleren er jo der, og av og til kommenterer hun/han i 'jeg'-form.
Jeg er kommet til side 148 i min utgave (Århundrets bibliotek), og fortelleren har på et vis gjort seg til kjenne flere ganger.

Og så er det handling og skrivestil. Faller absolutt i smak hos meg.
Personskildringene er imponerende. Spesielt gjelder det det som fortelles om Giuseppe som spebarn og liten gutt. Kom til å tenke på "I eventyre" (del av Juvikfolke) av Olav Duun. Mange år siden jeg leste den, men jeg husker at den skildret barndom på en flott måte.

Har etter vært blitt godt kjent med personene. Det er jo tydeligvis Ida som foreløpig(?) er hovedpersonen, men hennes sønner har også framtredende roller som kanskje blir viktigere ettersom handlingen og historiene (den lille og den store) går videre.

Og det er mye å lære om 2. verdenskrig, og små og store hendelser fra den tiden. Det blir jo litt i stikkords form for hvert årstall, men det passer godt som introduksjon til fortellingen om Ida og hennes og sønnenes opplevelser, tanker, føleleser og adferd. Lærerikt og interessant.

Dei fyrste sidene av forteljinga inneheld mykje interessant stoff. Ikkje så rart; vi er jo «nel quartiere di San Lorenzo», med all si historie. Og forteljaren opptrer som ein kronikør, slik den fyrste delen av boka, den med oversynet over den politiske og økonomiske utviklinga, legg opp til. Av og til blir brottstykke av lyriske tekster siterte; eg har ikkje klart å finne ut kvar dei stammar frå, om dei er henta frå verk i italiensk litteratur. Men det mest interessante for meg er at det som står om jødane, trekker trådar til ein av favorittfilmane mine, La vita è bella, av og med Roberto Benigni. Jo, boka er verd ein gjenvisitt!

Jeg fikk også assosiasjoner til samme, vidunderlige film.

Er nå kommet til 1944, svært dårlige forhold, og sterkt beskrevet.

I eventyre er nok favoritten min av dei Duun-bøkene eg har lest så langt, så dette lovar bra.

Etter å ha tenkt litt meir over det, kjem eg fram til at i den grad boka minner meg om stilen i, eller kanskje heller kjensla eg får av, bøker eg har lest før, så må det vere En bønn for Owen Meany av John Irving (forøvrig den einaste Irving-boka eg har lest).

Skal eg gjere eit famlande forsøk på å forklare kvifor? I begge bøkene kjem ein tett innpå hovudpersonane, hovudpersonar som gjerne har skavankar av eit slag, samstundes som forteljarstilen på ein merkeleg måte skaper distanse til lesaren. Nei, eg trur ikkje dette er den einaste grunnen til at eg tenker på Irving, det er nok meir også, men eg har ikkje klart å setje fingeren på det enno.

Jeg er også opptatt av fortelleren - på grunn av den behagelige, litt lavmælte fortellerstilen når bokens handling, i motsetning, er så voldsom.