«Vi sier at det finnes en uskyldens tid: barndommen. Og når mennesket forlater barndommen, mister det uskylden. Men det finnes mørke og motstridende følelser i manges barndom, det er ikke en uskyldig tid for alle.
Da jeg var barn, var jeg ikke sikker på hva jeg følte for mor eller far. De var gode foreldre som gjorde sitt beste, men de var vesensforskjellige, ikke bare fra hverandre, men også fra meg. Med resten av slektningene mine føltes det enda sterkere. Jeg følte meg fremmed overfor mine egne, men kunne ikke forklare dem hvem jeg var. Det fikk meg til å føle meg ensom.»
Første kapittel i romanen Den svovelgule himmelen av Kjell Westö, utgitt i 2017 og på norsk samme år av Pax Forlag, leste jeg midt på natten. Jeg våknet og fikk ikke sove, boken lå på nattbordet og jeg tenkte at jeg kunne lese litt for å sovne igjen. Jeg ble bare mer våken av å lese i den. Nå er romanen på 458 sider lest, og den skuffet ikke. Tvert imot.
Jeg synes Kjell Westö har et flott språk og fortellingen bare flyter avgårde. Den svovelgule himmelen var virkelig verdt å bruke lesetimer på. Jeg har underveis tenkt at romanen kan være grunnlag for en film eller TV-serie.
Romanen er en episk fortelling som strekker seg fra 1960 - årene og frem til i dag. Handlingen foregår i Helsingfors og området rundt byen.I begynnelsen av romanen møter vi fortellerstemmen, en mann, i nåtid.
«En lørdagskveld i oktober jobbet jeg sent. Jeg skrev om latinamerikansk litteratur, jeg hadde lovet å skrive et essay for et tidsskrift. Arbeidstittelen var «Fra Borges til Bolano», jeg ville trekke paralleller mellom de to, men hadde lest for lite av Bolano til at tankene ville komme. Jeg lot albuene hvile på skrivebordsplaten, støttet haken på de knyttede hendene mine og kjente hvor hul jeg var. Jeg leste og jeg skrev - det var slik jeg levde livet mitt - men likevel visste jeg ikke stort og hadde fint lite å melde. I bunn og grunn visste jeg ikke engang hvem jeg var, jeg visste ikke om det jeg husket var mine virkelige minner.»
Han oppdager en mann bak noen busker i nærheten av huset. Han blir redd og går ut på verandaen og veiver med en lommelykt. Han ser en person med en veske reise seg bak buskene og lister seg vekk. To uker etter får han vite at Alex Rabell er blitt knivstukket på gaten. Flere måneder etterpå får han vite av politiet at gjerningsmannen er den sammen mannen som hadde gjemt seg i buskene, og at vedkommende hadde hatt et gevær med seg. Han forsøker å glemme alt sammen:
«Men jeg visste allerede at det ikke ville være mulig, at jeg var knyttet til alt som hadde hendt, ikke bare det som hadde hendt i nået, men også alt som hadde utspilt seg i årenes og tiårenes løp, som hadde leder frem til det punktet hvor jeg nå sto. Et punkt der jeg, som så mange andre, følte jeg sto og stirret inn i et tetnende mørke hvor volden og de kommende krigene beveget seg som flakkende skygger.»
Så blir leseren tatt med til barndommen til fortelleren. Han vokser opp som enebarn sammen med moren og faren – en familie som tilhører nedre middelklasse. Troen på fremtiden var lys og det var samforståelsen mellom han og faren selv om verden var nedsyltet i kriger, sammensvergelser og terrorisme som alltid.
«Og enda bedre tider var i vente, for verden og vår lille familie. Min og fars tiltro til fremtiden var absolutt, vi kunne ikke rammes av ulykker og ikke beseires. Og allerede da, selv om jeg bare var rundt ti år, visste jeg at vi var annerledes enn familien Rabell. Men den gangen tenkte jeg bare på at Rabellene var så mye finere enn oss. Det sto en gyllen glans rundt Alex Rabell og hele familien hans, de var uten plett og lyte og skulle så være. Far og jeg var uovervinnelige på vår måte, men mot familien Rabell kom vi til kort.»
I 1969 – en av somrene han tilbringer med foreldrene på et skogstorp – møter han rikmannssønnen Alex Rabell. Familien Rabell blir kalt hovmodige og sære og eier en herskapsbolig ikke langt fra torpet. Han treffer Alex og søsteren Stella ved butikken og inviteres hjem til dem på Ramsvik Gård. Han oppdager at bak fasaden er det en dysterhet som all verdens penger ikke er botemiddel mot. Til tross for klassemotsetninger skal relasjonen til familien Rabell følge han gjennom livet. Men det er Rabell-familien som bestemmer vilkårene.
«Det lå en tidlig glans over de tidlige årene med Alex og Stella. Dype skygger fantes også, jeg var blant de få som hadde sett dem, men så lenge jeg var barn og tenåring, snudde jeg meg bort og prøvde å holde blikket festet på alt som var lyst og vakkert. Nå har disse somrene fått en svart ramme omkring seg, og jeg vet at rammen var der allerede fra begynnelsen. Jeg så den bare ikke. Da jeg var elleve år og kjørte gjennom Dianasparkens sjakt og inn i Ulrikasborg, var jeg for liten til å forstå hva som gjør fortellinger gripende: at i enhver fortelling verdt navnet, finnes det et brådypt mørke, og dette mørket kommer fra fortiden.»
For meg viser fortellingen bl a hvor brutal barne- og ungdomstiden kan være. Hvor livsviktig det kan være å være en del av et fellesskap når man er ung. En skal ha sterk ryggrad for å ta avstand. Det er ikke lekkert å lese hvordan fortelleren lukker øynene for hvordan den maktsyke Alex raljerer.
Kjell Westö har skrevet en bok med en fortelling og karakterer som jeg tror vil engasjere mange lesere. Utgaven jeg har lest er et leseeksemplar.
Sist sett
