En uvanlig bok. Den er satt sammen av korte tekster/kapitler, noen 1-2 sider, andre bare et par linjer. Det er få personer med i handlingen, og bare to av dem har navn, Karen og Anna.
Karen er en ung kvinne. Hun møter ham hun tror skal bli mannen i hennes liv. I begynnelsen blomstrer forelskelsen. De får barn sammen, en datter, Anna. De føler seg som en lykkelig familie. Den første tiden har de overskudd til alt. Men så begynner noe misnøye å melde seg. Kanskje er den knyttet til arbeidsfordelingen i hjemmet. Misnøyen går over til irritasjon og til høylydte krangler. Det er Karen som tar avgjørelsen om at Anna ikke må få vokse opp i en slik atmosfære. Hun vil skilles, mannen hennes virker mer usikker. De er innom familievernkontor og får framforhandlet en samværsavtale. Hanna skal i starten ha lille Anna hos seg, men så gradvis skal barnet tilbringe flere og flere dager hjemme hos faren, slik at de til slutt ender opp med delt omsorg. Ordningen ser ut til å gå smertefritt. Likevel støter Karen stadig på motforestillinger. Hun spør seg hvordan omgivelsene ser på henne. Hun er livredd for ikke å være en god mor. Hun vil være den viktigste personen i datterens liv. Og hvordan er det egentlig med morsrollen? Kan hun kalle seg mor også de ukene da Anna bor hos faren? Hun går så opp i dette at hun ikke prøver å utnytte ”friukene” til å dekke egne behov. Derimot kan hun ikke la være å fritte ut Anna for å høre om det er like bra å være hos faren som hos henne.
Karen selv er skilsmissebarn. Som voksen har hun nå et anstrengt forhold til sin mor. Mormoren derimot har hun tydeligvis vært mer knyttet til-
Når man har lest denne boka, sitter man igjen med en følelse av at den behandler et problem som her ikke later til å være noe problem. Det er kanskje heller Karen selv som er problemet. Man kan lure på om hun ender opp med å bli like sytende og selvopptatt som hennes egen mor har blitt.