Forunderlig alderdommelig roman til å være fra 1911. Forfatteren benytter seg av en synlig, fiktiv forteller, omtrent som det var vanlig i romantikken. Teknisk sett henger fortellerens innledende del og hans rekonstruksjon av historien dårlig sammen. Stilen er dessuten sentimental som i en middelmådig 1800-talls serieroman. Det virker også som om oversettelsen er litt amatørmessig; jeg får inntrykk av en ord-for-ord-oversettelse fra engelsk. God norsk prosa blir det ikke.
Sist sett
