Bokelskere.no

Det er mulig at jeg er streng, og kanskje til og med urimelig. Jeg holder muligheten åpen, og skal ikke helt lukke min egen lesning foreløpig.

Men vi har da mange fantastiske kvinneportretter skrevet av menn, der også de kvinnelige karakterene gis nerve. En av mine favorittromaner Madamme Bovary er skrevet av en mannlig forfatter om en kvinnelig hovedperson som også på sin måte er en "enkel" kvinne i betydningen av at hun ikke har utpreget selvrefleksjon. Men hun tegnes som en helhetlig figur, på godt og vondt.

Jeg synes i liten grad Barbara er en figur i kraft av seg selv, men hovedsakelig i kraft av hennes virkning på andre.

Jeg må dele passasjen der det rant over for meg. I min utgave på side 203. Herr Poul skal reise ut i til kirker i utkanten for å holde juleprekner. I det han skal gå oppdager ekteparet at Anders Heyde er på vei inn mot deres hus, og de rømmer for andre gang fra Heyde:

"Barbara tok sin manns arm og trykket seg ofte inn mot ham. Etter hvert som de kom lenger bort fra Jansegjerde, saknet hun skrittene og gikk til slutt langsomt.
- Nå må du komme snart tilbake. Det må du love meg!
Hun sa det stille og liksom angstfylt. Ellers hadde hun ikke sagt noe som helst. Hun var svært alvorlig og så på ham med et blikk fullt av smerte.
- Jeg kommer det forteste jeg kan, sa herr Poul. Kanskje kommer jeg allerede i morgen om været slår om.
- Ja, men det gjør det! Det gjør det sikkert! ivret Barbara.
- AKk, Herre min Gud, Barbara! utbrøt presten. Kan du glemme meg på de tre dagene?
Dette svarte ikke Barbara på med det samme, men endelig sa hun:
- Kjæreste Poul! Du vet hva jeg helst ønsker. Det er alt jeg kan si. Skynd deg nå hjem igjen!" (s 203)

Jeg leste dette som utsagnet til en kvinne som ikke selv har styringen over sitt begjær. Om hun ikke temmes av sin mann vil hennes begjær tennes, uavhengig av hva hun selv ønsker.
En alternativ lesning kan være at dette er en manipulerende kvinne som truer med at hun kan være utro, for å få ham til å bli hjemme. En slik lesning synes jeg imidlertid ikke understøttes av portrettet vi har fått av Barbara så langt i romanen.

Streng er du kanskje, men neppe urimelig. Sitatet ditt viser i alle fall at Barbara har selvinnsikt så det holder. Gjennom "et blikk fullt av smerte" får iallfall jeg et glimt av noe annet enn det glade, sorgløse naturbarnet. Nei, hun har ikke styring på begjæret, men hun er smertelig klar over det.