Eg har ikkje kome heilt dit enno, men på ein køyretur ikkje så veldig langt fram i tid vil eg nok fange opp denne passasjen.
I det heile har det vært ei veldig blanda oppleving å høyre denne boka så langt. Der er mange flotte betraktningar og skildringar, av og til tenker eg på Per Petterson sine skildringar av daglegdagse gjeremål. Andre gangar slit eg litt med å oppfatte trommeslaga Thoreau marsjerer etter, om ein kan seie det på den måten.
Viser 13 svar.
Jeg har såvidt passert side 100 av tilsammen 381, så jeg er knapt forbi introen, og måtte leite opp sitatet om trommenes takt. Denne boka hadde nok ikke passa som lydbok for meg. Til det har den for mye filosofi, for mange taktskifter, passasjer jeg må stoppe og tenke gjennom.
Til manuelt arbeid, snekring, eller jobber i skogen passer det bra med krim eller romaner av Saabye Christensen på øret, men når jeg blir svett setter jeg meg i sola og leser Walden. Gleder meg til resten av boka.
Dette nærmer seg en lesesirkeltråd med tre deltakere pluss forfatteren. På side124 skriver Thoreau om bøker og leseforhold:
Bøker bør leses med den samme omtanke og varsomhet som de er skrevet
med. Det er ikke nok å kunne snakke det sproget de er skrevet i, for
det er en betydelig forskjell mellom det talte og det skrevne sprog, det
sproget som høres og det som blir lest.
He, he. En interessant kommentar til lydbøker - i 1854.
På dagens køyretur så kom det forresten eit sitat som var som skapt for biletet du posta lenger oppe:
Every man looks at his wood-pile with a kind of affection. I love to have mine before my window, and the more chips the better to remind me of my pleasing work.
Imponerande.
No fekk eg nesten lyst til å skaffe meg Mytting sin bok om ved, for å sjekke om han også har funne fram til dette sitatet.
Det tror jeg ikke Mytting har, men jeg har også tenkt på Mytting og Hel Ved de siste dagene. Det er tett lenke til noen av sakene der.
Jeg trives ellers godt med saktelesing av Walden. Thoreau har en morsom blanding av dype enlinjere, småborgerlig kjefting på medborgerne og mer idealistiske utsagn om at alle burde kunne klare seg med et rom. Og noen vakre og fine passasjer, som denne jeg leste i går kveld:
Skumringen kom tidlig og innvarslet en lang kveld, da mange tanker
fikk tid til å slå rot og folde seg ut.
I denne vakre setningen kjenner langtransportsjåføren seg igjen, så det å bo aleine i skogen kan ha perspektiver og være gjenkjennelig.
Karin Jensen har delt eit sitat frå Hel ved (sjå nederst på sida) som ikkje er så heilt ulikt:
... utsikten til en vedstabel er en utsikt til noe trygt. Mange vedfolk liker å plassere stabelen så de kan se den fra kjøkkenvinduet. det er en god utsikt.
Ja så sannelig. Der overrasket du meg! Sitatet er jo så likt at det knapt er en tilfeldighet. Det er noen år siden jeg leste Hel ved, nydelig bok, og jeg leste den nok ikke grundige nok. Morsomt. Jeg må vurdere en nylesning.
Da har vi etablert en lenke mellom Hel ved av Lars Mytting og Walden av Henry D. Thoreau ved hjelp av Jostein Røyset og Karin Jensen.
Eg driv og puslar med litt ved utom husveggen for tida, og tenkte det passa bra å take fatt på Mytting sin bok. Og sanneleg, på side 23 kjem det ein liten hyllest til Thoreau og Walden. Rett nok ikkje med det sitatet som er gjengitt lenger oppe, men dog.
Morsomt!
(Nå jeg går tilbake og sjekker den opprinnelige tråden er alle bildene borte. Er det bare hos meg?)
Nei, bileta var også borte hjå meg.
Og der, på side 96, passande nok i starten av kapitlet om vedstabling, kjem det famøse sitatet frå Thoreau.