Bokelskere.no

Jeg ser også likhetene mellom de to romanene (det slo meg ganske tidlig under lesingen av Barbara), og først og fremst på de områdene du nevner: Tidsperiode, personer, handling.

Språket i Jacobsens roman er presist, og lettforståelig (med noen for meg ukjente ord og uttrykk), og det er også mye humor og følelser i boka.
Jeg oppfatter ikke språket/stilen i Barbara som spesielt poetisk, men det kan komme av at jeg sammenligner den med andre romaner som virkelig er poetiske/lyriske. Nå er det mulig at jeg blander sammen begrepene 'poetisk' og '(prosa)lyrisk'. Eller har de samme betydning?

Jeg skal vente med å bedømme boka. Har tross alt lest bare tre - fire kapitler, men så langt er jeg fornøyd med leseopplevelsen.

Kanskje Kim Leine har lest Barbara før han skrev Profetene i Evighetsfjorden. Det er jo som sagt mange likheter mellom de to romanene, men også store forskjeller, spesielt når det gjelder språk og stil. Det kan skyldes at romanene er skrevet i ulike historiske tidsperioder.

Jeg har en følelse av at Leine har lest Barbara og fått enkelte ideer til sin roman. Om det er tilfelle, har han i alle fall ikke etterlignet språket og stilen i Jacobsens bok.
"Dessverre. Gudskjelov."

God helg!

Artig at du også har tenkt på Leine, det er vel nokså nærliggende.

Det kan være du har rett i at betegnelse poetisk ikke er helt riktig. Jeg brukte begrepet fordi språket lyder så stemningsskapende og melodiøst i mine ører, som i dette avsnittet:

«Kyrkjeklokkene ute på Reyn kalla til gudsteneste. Det hadde ein linn tone som flagra over hustaka. Men tårnet som dei hang i, var døkt og forfalle av alder. Det dirra når klokkene gjekk. Klokkene heiv og peip i treverket, og denne jammers attåtljoden blanda seg med den fuglelette klangen og høyrdest overalt i byen.» (s. 51)

Kanskje er det mer sang i språket på nynorsk. (Jeg har i hvert fall ingen problemer med Eskeland, Marit og annelingua.)

Og kanskje ble jeg ekstra glad i dette lille avsnittet fordi det minner meg om kirkeklokkene på min lille sommerøy; den litt trå, knirkende lyden av tauverket når klokkene går.

Jacobsen gjør også bruk av det som kalles besjeling, å gi ting menneskelige følelser og egenskaper. For eksempel her: «Skatollet beint frem anka seg under taka hans. Han var byrja halde på det. Det såg særs derangert ut og krenkt i sin ære, med alle dei tomme skuffehola og innhaldet flytande på bord og stolar.» (s. 69). Og her «Han høyrde oboen som fortalde det samme vesle eventyret utan stogg, medan fagotten klukklo jålet og tala med.» (s. 78).

God helg!