Glad i Jon Fosse? Da vil du nyte Pia Edvardsen!
Pia Edvardsen har kommet ut med sin debutroman i Januar 2017. Men først må jeg fortelle om at det var min første ebok! Jeg fikk øye på en melding om vårens debutromaner på Aschehoug forlag. Siden jeg leste meldingen snufsende og hostende i sengen min i Hamburg, måtte jeg finne en annen løsning enn å gå straks til NORLI… Etter å ha lest hele eboka i løpet av to mørke vinterdager, kan jeg rapportere: Ebøker gjør sin plikt, men jeg kan ikke kose meg med dem på samme måte som med ei trykt bok. Dessuten funker ebøker ikke når det gjelder bookcrossing…
Tilbake til det egentlige temaet av blogg innlegget: debutantromanen „Vi var ikke brødre“ av Pia Edvardsen (den trettiårige dattera av Tove Nilsen).
Boka er ganske kort, og historien er fort fortalt: Farmor i Nord-Norge er i ferd med å dø. Jegfortelleren og faren hennes drar nordover for å være ved hennes side og for å ordne ting etterpå. Søstra og mora som er skilt fra faren, følger noen dager senere til begravelsen. De bor i det gamle ensomme huset på fjordkysten hvor faren vokste opp og hvor jegfortelleren og søstra hennes tilbrakte ferien.
De voksne snakker ikke mye med hverandre. På en måte virker det litt som om de to søstrene også er skilt fra hverandre. Søstra og mora blir bare noen dager rundt begravelsen. Det som fyller sidene i romanen er fortellinger om et ensomt hverdagsliv ved sjøen som forsvant for lenge siden, men som jegfortelleren og faren hennes gjennomlever i noen uker. De to fisker og pusler rundt naustet og reparerer litt her og litt der i det gamle huset. Mesteparten av tiden blander jegfortelleren skildringer om naturen med minner om de små grusomhetene mellom to søstre under barndommen.
Skjedde det noe spesielt mellom de to søstrene da de var barn? Eller er der noen familientabuer å bryte når hele familien treffes i nåtiden? Fortier kanskje den eneste naboen Einar som er fra bestefars generasjon, en større hemmelighet? Hvem vet! Leseren erfarer ikke noe om dette ettersom Pia Edvardsen foretrekker å ikke skape spenning på denne måten.
Skulle jeg beskrive leseprosessen med et ord, så ville det være: å vente. Jeg ventet hele tiden at noe uventet skjer, at noe forandrer seg brått. Endelig på slutten mens jeg leste en av de siste setningene, forsto jeg poenget med kontinuiteten:
„Man forandrer seg aldri, kan aldri bli en annen, men er alltid akkurat den samme. Det er bare tida som forandrer seg.“
Med liten innsats kunne romanen bli forkortet til en tett og sterk novelle, dette er mitt syn. Men kanskje er det sånn med debutromaner: De er gjerne litt for lange, de forbruker litt for mange ord for for lite innhold. Likevel konkluderer jeg anmeldelsen min med en dristig sammenligning: Den som er glad i Jon Fosse, vil ganske sikkert nyte det enkle og på samme tid ekspressive språket til Pia Edvardsen.
„Vi var ikke brødre“ er absolutt verdt å lese – ikke minst hvis du er glad i Nord-Norges natur!
Lykke til med litteraturkritikkere, Pia!
*
Anmeldelsen ble først publisert på bloggen min.
Sist sett
