«Hva gjør det med oss når det som skulle være den ultimate lykke – maksimal valgfrihet – snarere fører til uro, tvil og skam?»
Ordet lykke er et ord jeg normalt freser av og boken til filosof Kaja Melsom: Den fordømte friheten – Et oppgjør med dagens selvrealiseringstyrrani kunne bare av den grunn vært ekskludert fra min liste over bøker jeg ønsker å lese. Jeg ville normalt ikke funnet den jf at biblioteket hadde plassert den under «Egenutvikling» og til slike bokhyller beveger jeg meg ikke. Det var et blogginnlegg her på bloggen til Min bok- og maleblogg at jeg ble oppmerksom på boken til Melsom. Det Åshild skriver om boken fristet meg til å låne og lese den. Den ble utgitt i 2017 på forlaget Gyldendal,
Mer fra bokomslaget:
«Filosof Kaja Melsoms påstand er at jo mer frihet vi skaffer oss, destor mer engstelige og utilpasse blir vi. Vi har masse fritid, men blir stadig mer stressa. Vi hyller kunsten "å være seg selv", men skammer oss mer enn noensinne. Og jo mer vi fokuserer på romantikk og sex, desto mer strever vi med forholdene våre.
I denne boka viser Melsom gjennom eksempler fra hverdagslivet hvordan våre feilaktige forestillinger om frihet fører oss inn i ufrihet. Den fordømte friheten gir nyttige verktøy for å komme til bunns i et gjennomgripende problem i vår tid.»
Jeg skal være så ærlig at noen av eksemplene hun trekker frem, f. eks valgets kvaler ved å velge hotell og brød, kunne greit vært tatt ut. Men jeg deler ikke det negative synet Pål Mykkeltveit her i denne artikkelen «Filosofen Kaja Melsom tar feil om frihet» har på bokens innhold.
Boken innhold er delt i to deler. Under del en «Umulige krav» er det et kapittel med tittelen «Lykkelig nok?» blant annet tar for seg drømmen om romantisk kjærlighet. Ikke sjelden leser man om jakten på «den rette».
«I dag skal et parforhold heist begynne med en heftig forelskelsesrus og en god porsjon galskap. Videre forventer vi at de intense følelsene som førte paret sammen, også skal binde dem sammen over tid. Vi ser med undring og avsky på kulturer som fortsatt praktiserer arrangerte ekteskap. Det at foreldrene foreslår potensielle ektefeller for sine barn, kolliderer fullstendig med var ide om at det å velge partner ut ifra hjertet alene er den største lykke et menneske kan oppleve.
Det er et tankekors at vi ikke evner å skille mellom arrangerte ekteskap og tvangsekteskap. Vi greier simpelthen ikke å forstå at mange ikke-vestlige foreldre som vil det beste for sine barn, opplever det som sitt foreldreansvar å komme med gode råd når barna skal velge noe så viktig som en livspartner. Enda dårligere forstår vi at mange barn av foreldre med ikke-vestlig opprinnelse ville sett på det som et svik dersom foreldrene sluntret unna en så viktig oppgave. Denne manglende forståelsen sier sitt om hvor urokkelige vi er i troen på at forelskelsen alene kan fungere både som kickstarter og limet i et langvarig forhold.
En inder skal ha sagt at mens vi i Vesten starter med en fosskokende kjele som gradvis blir kaldere og kaldere, starter de med en lunken kjele som gradvis varmes opp. Et raskt blikk på skilsmissestatistikken i vestlige land forteller at han er inne på noe. Vår klippefaste tro på forelskelsens og begjærets kraft fremstår mer som en romantisk drøm enn som en overbevisning vi har empirisk belegg for.»
Under delt to «Mislykket flukt» er det et kapittel «Flinke piker og sløve gutter» skriver hun om fremtidsdisiplineringens stafett:
«Mens mange foreldre flykter inn i den hyperaktive foreldrerollen, flykter generasjon prestasjon inn i fremtidsdisiplineringens stafett, hvor liver livsetappe bare er en forberedelse til neste. På ungdomsskolen må de holde seg i teten for å komme inn på de beste videregående skolene. Deretter må de få en god artium for å komme inn på det studiet som åpner for de mest attraktive jobbene. I den første jobben må de sørge forå skaffe seg erfaring og resultater som åpner for å søke en mer spennende jobb.
Ved alltid å være på vei mot noe bedre forsøker de unge å flykte både fra skammen over at de ennå ikke har utrettet noe stort, og fra angsten for at de aldri vil gjøre det. Men fremtidsstafetten fungerer dårlig som fluktstrategi fordi man risikerer å bli fanget i en tilstand hvor ingenting noen gang vil føles bra nok. Det er en oppskrift på mer skam og angst, ikke mindre. Attenåringen Lisa, som for noen år siden ble psykisk syk avå skulle være best på mest, beskriver tilstanden slik: «En femmer er ikke godt nok. Og får vi en sekser, tillater vi oss ikke å rose oss selv, for det er ikke tid, vi vil bare videre.»
De fleste av temaene Kaja Melsom er inne på har jeg lest om tidligere i f eks avisartikler. Tanker om tema har jeg ofte på grunn av det jeg observerer og erfarer. Men det er noe annet å lese dem satt dem sammen slik forfatteren har gjort. Dessuten er det fint at noen setter ord på det som observeres i samfunnet. Så kan man være enig eller uenig i hele eller deler av bokens innhold. Jeg synes det var verdt å lese den. Boken er i et lite format og er på 160 sider inkl. noter.
Sist sett
