Dette er noe av det tristeste jeg har lest, og jeg bare må skrive en omtale for å få det litt ut av systemet. Denne omtalen røper ganske mye, så hvis du skal lese boka er det sikkert best å la være å lese videre!
Vibeke vokser opp med pappaen sin. Han er tømrer på et lite sted, han har det vanskelig med arbeidsforhold og alkoholforbruk, men han virker som en god omsorgperson. Likevel er det noe som skurrer. Vibeke er redd for skyggene som kommer om natten. Jeg som leser klarer ikke helt å få tak i hva det er med Vibeke, eller hva som ligger bak frykten hennes.
Faren stikker av, og Vibeke må bo hos en ugift tante som viser lite nærhet og omsorg. Hun blir forelsket og blir gravid som 16-åring, men klarer ikke fysisk nærhet til barnet. Det blir tanten som tar seg av barnet i begynnelsen. Når tanten dør flytter Vibeke og datteren Hildegunn på 2 år tilbake til huset i skogen. Kommunen prøver å hjelpe, men Vibeke vil klare alt selv. Hun er glad i barnet sitt, men det er helt grusomt hjerteskjærende hvordan hun avviser all nærhet. Det er helt åpenlyst at dette ikke går bra.
Jeg ble liggende til langt på natt for å lese ferdig boken, og det er noe av det tristeste jeg har lest i mitt liv. Kanskje var det et lite lysglimt på slutten, men jeg kommer alltid til å tenke på denne boken med en klump i halsen. Spesielt en scene gjorde inntrykk.
"Og eg seig saman i gangen og ville bare at han skulle være her. Ville bare reise tilbake til den tida eg var lita og kunne gå hand i hand med far gjennom skogen. Mamma. Eg høyrde ei tynn stemme. Forsiktig lyd som nærma seg. Mamma. Der kom ho, jenta mi, vesle Hildegunn. Ho skalv over heile kroppen, og ho kom gåande mot meg i bare ein liten body. Ho var ikkje heilt stø, men der kom ho, og eg var redd for at ho ville eg skulle halde rundt henne. Gå inn? Spurde Hildegunn. Gå inn? Gjentok ho. Eg sat på golvet og klarte ikkje reise meg. Det er skuggar der inne, sa eg. Det er farleg der inne, sa eg."
(s. 202-203)
Stilen boka er skrevet i gjør det det hele bare mer opprivende, for handlingen er beskrevet ganske kort og rett fram. Selv om det ligger antydninger og symbolikk der også. Men det er på ingen måte utbroderte beskrivelser av den omsorgssvikten som skjer.
Boken var på en måte utrolig bra. Men også helt forferdelig. Det ble for sterkt for meg. Dette blir nok siste gang jeg leser en bok om omsorgssvikt.
