En moderne familie, Helga Flatland.
Helga er min absolutte favoritt samtidsforfatter. De ble hun etter trilogien om bygdas sorg etter at noen Afghanistanveteraner vendte hjem - andre ikke.
Dette er også en samtidsroman, hvor Helga elegant legger inn markører om både det ene og det andre som preger vår tid. Dramaet i boka er at eldre ektepar velger å gå fra hverandre i en alder av ca 70 år, men boka handler ikke så mye om ekteparet, eller årsak til bruddet. Tvert i mot så er det deres perspektiv som blir dårligst belyst. Helga bruker det samme perspektivgrepet som i trilogien; at hun skifter fortellerstemme. Det synes jeg er et genialt fortellertriks. Her forteller altså deres voksne barn om hvordan de opplever bruddet, og med det mister de deres trygge kjente og kjære institusjon ; barndomshjemmet.
Ramma er borte.
Hva står de igjen med da?
Hvem er de i forhold til sine foreldre, i forhold til sine barn og søsken?
Helga skriver fortsatt veldig bra, men vendepunktene kom litt for seint, var litt for slappe, og det ble litt for mye tyting.
Så totalt sett vil jeg si at boka nok ikke sto til forventningene mine - som var skyhøye.
Sist sett
