Nyutgitt klassiker!

De sjeldne gangene det dukker opp bøker litt utenom det vanlige, prøver jeg å ha sansene åpne for dette. Som da tilfeldighetene førte meg til denne boka av den tsjekkisk-jødiske forfatteren Hermann Ungar ... Det viste seg at det dreide seg om et glemt forfatterskap, som for meg ukjente Teori & Praksis Forlag nå forsøker å revitalisere. Det håper jeg virkelig de vil lykkes med! Etter å ha lest "De lemlestede" - en burlesk roman som absolutt ikke bør oppfattes som for smal eller sær for å kunne nå frem til riktig mange lesere - får jeg nemlig lyst på mer. Forlaget utga i fjor "Klassen" av samme forfatter, som de har spesialisert seg på. Den skal jeg lese!

Om forfatteren

På en norsk Wikipedia-side om forfatteren kan vi lese at Hermann Ungar (f. 1893 d. 1929) var en tyskspråklig tsjekkisk forfatter. "Han var aktiv i det jødisk-intellektuelle miljøet i Praha, Wien og Berlin på begynnelsen av 1900-tallet." I løpet av sitt korte liv - han ble bare 36 år gammel - rakk han å utgi syv bøker innenfor sjangrene romaner, noveller og skuespill. Som nevnt er kun to av disse oversatt til norsk, og det er eminente Sverre Dahl - vår beste nålevende tysk-norske oversetter! - som står bak oversettelsene.

Hermann Ungar ble regnet som en av de store talentene i mellomkrigstiden, men ble siden glemt, som så mange av hans samtidige forfattere på den tiden. I nyere tid er det gjort flere forsøk på å revitalisere hans forfatterskap, og dette har ført til at nye lesere har kunnet glede seg over hans bøker.

Jeg antar at det er Teori & Praksis Forlag som står bak den norske Wikipedia-siden, som faktisk er mer omfattende enn den engelske (hvilket er heller uvanlig). På den engelske siden kan vi imidlertid lese at Hermann Ungars bøker var influert av ekspresjonisme og psykoanalyse, og at han var høyt verdsatt av Thomas Mann, som var gudfar til sønnen Thomas Michael Ungar. På den norske siden blir vi gjort oppmerksom på at det finnes en egen nettside om Hermann Ungar. Den tyske Wikipedia-siden er for øvrig noe mer detaljert. Og for meg som fikk Stefan Zweig-fornemmelser av å lese "De lemlestede", selv om Zweig - hvis man kan si det slik - er mer sofistikert i sitt litterære språk, falt noen brikker på plass her. Han var jo en samtidig med Ungar og Mann, han også. Som Hermann Ungars sønn uttalte en gang (sitat fra den engelske Wikipedia-siden): Ungar "wrote about sex and psychosis in a manner that shocked the establishment".

Jeg synes det er synd at det ikke finnes noen nettside for Teori & Praksis Forlag, der det kunne ha fremgått hvilke idéer og planer forlaget har med tanke på fremtidige utgivelser, hva som er årsaken til at forlaget har utgitt disse to Ungar-romanene m.m. Samtidig er det flott at Wikipedia er oppdatert med en norsk side om forfatteren. Dette burde flere forlag tatt på alvor. Det er nemlig som om bøkene kommer nærmere når noen har tatt seg bryet med å lage en egen presentasjon til norske lesere i forbindelse med slike nyutgivelser av forfattere som tidligere ikke har vært oversatt til norsk. Disse sidene kommer jo dessuten opp - som regel på toppen - når man googler på forfatterne. Det er en god ting!

Om boka

"Fra han var tyve år hadde Franz Polzer vært funksjonær i en bank. Hver dag klokken kvart på åtte om morgenen gikk han til kontoret sitt, aldri ett minutt før eller senere. Når han gikk ut av sidegaten han bodde i, slo klokken i tårnet tre ganger.

I hele den tiden Franz Polzer hadde vært funksjonær, hadde han hverken skiftet stilling eller bolig. Han flyttet inn i den da han oppga studiet og gikk inn i yrkeslivet. Boligvertinnen hans var enke, omtrent like gammel som ham. Da han flyttet inn hos henne, var hun i sørgeåret etter sin mann.

I alle de årene han hadde vært funksjonær, hadde Franz Polzer aldri vært ute på gaten om formiddagen, bortsett fra på søndager. Han kjente ikke lenger hverdagene der ute når forretningene er åpne og en del mennesker presser seg frem i gatene. Han hadde aldri vært borte en eneste dag fra banken." (side 3)

Vi kjenner på at tvangsnevrosene står i kø hos denne mannen, som vi skal følge gjennom de i alt 146 sidene som boka består av, etterfulgt av Leif Høghaugs etterord på drøyt 30 sider. Denne hangen til at ingenting må forandres, skal sikre et forutsigbart liv uten overraskelser av noe slag. Like fullt skal det bli dette som fanger ham til slutt, slik at han blir ute av stand til å finne en vei ut på egen hånd.

Enken stiller opp for ham, og hun går der som en umælende skygge i lang tid. Hun tar tom. hånd om pengene hans, og sørger for at de rekker til det som skal til i et regelmessig liv. Etter hvert som sorgen hennes blir et tilbakelagt stadium, våkner det en lidenskapelig kvinne i henne. Hun vil ha Franz Polzer, mens han på sin side avskyr kvinner og sex. Det viser seg at dette har sammenheng med hans oppvekst, der tanten - farens søster - flyttet inn etter at moren døde. Han været at det foregikk noe incestuøst mellom faren og søsteren fordi han var vitne til at faren kom ut fra sin søsters soverom midt på natten. For ham fremstår derfor kjønnslig omgang som noe motbydelig. Da enken begynner å gjøre tilnærmelser, kjenner han kun avsmak.

Polzer vurderer å flytte, men det fremstår som en umulighet for ham å få tid til dette i hans stramme program. Han kan ikke være borte fra banken - det har han jo aldri vært før - og dermed føler han seg fanget der han er. Dette skjønner enken, og plutselig er det hun som har makten over ham og tvinger seg på ham. Hun bokstavelig talt tukter ham og tar ham med vold. For Polzer er hun ikke en kvinne, men et lass med kjøtt - hengende kjøtt. Og skammen han kjenner på er incestuøs - som om han har sex med den søsteren han aldri har hatt.

Parallelt følger vi Franz Polzers vennskap med Karl Fanta, en jødisk mann han ble kjent med i ungdommen. Egentlig studerte han medisin, men etter at Karl Fanta avbrøt sine studier pga. sykdom, kunne han ikke fortsette. Nå er vennen syk. Kroppen hans er full av sår og han har amputert en rekke lemmer og sitter der nesten bare som en torso tilbake. Han fortviles over at kona Dora, hans vakre kone, egentlig forsøker å bli kvitt ham. Dora er derimot fortvilet over at ektemannen tror så dårlig om henne. Hvem snakker egentlig sant? Oppfatter Karl Fanta virkeligheten slik den faktisk er eller er han "bare" paranoid og konspiratorisk i tankegangen? Eller blir alle hans bange anelser en selvoppfyllende profeti? Hva kom først; mistankene eller faktum? Underveis skjer det ting som får oss til å tvile på absolutt alt på en gang. Det hele utvikler seg til en forviklingskomedie, eller kanskje mer som en tristesse. For i bunn og grunn er jo alt så tragisk at man kan få vondt av mindre. Samtidig er situasjonene lattervekkende, men på en mørk måte.

Kanskje kan det hele oppsummeres til at hovmod står for fall? Mens han som prøvde å unnvike alt som betydde forandring og som ikke grep inn i tide, tilsynelatende blir sittende med fanget full av skyld ... Alt er ikke nødvendigvis slik det ser ut, men hvordan få utenforstående til å tro nettopp dét? tenkte jeg til slutt ...

Min oppfatning av boka

Språket i "De lemlestede" etterlater overhode ingen tvil om at dette er en forfatter å regne med blant klassikerne. Det er en stilsikker forfatter som har ført romanen i pennen, og som leser fikk jeg følelsen av at ikke en eneste setning var tilfeldig. Derav Stefan Zweig-følelsen som oppsto underveis i lesningen.

Jeg har ingen problemer med å skjønne at boka vakte stor oppsikt da den ble utgitt. I 1920-årenes Norge ville den garantert ha blitt forbudt. Sexscenene med innslag av tvang og vold er sterke selv i dag, selv om det skal atskillig mer til for å sjokkere dagens lesere. DN-kritiker Bjørn Gabrielsen skriver i sin anmeldelse av boka den 16. juni i år at "Hermann Ungars "De lemlestede" fra 1923 er en "Stoner" fra mellomkrigstiden med innslag av sentraleuropeisk "Fifty Shades of Grey".

Størst inntrykk gjør hovedpersonens ensomhet. Han er så alene. Han har ingen å bryne tankene sine med. Ingen som kan korrigere ham, eller gi ham råd ... Dermed blir tvangstankene selvforsterkende. De er jo de eneste han har. Det nærmeste han har kommet å ha en venn, er i Karl Fanta. Underveis antydes det noe homoerotisk mellom dem i ungdommen, men som aldri ble forløst. Kanskje kommer Karl Fantas kjærlighet til Franz Polzer tydeligst frem gjennom at han har kalt sønnen sin for Franz?

Handlingen i boka fant sted i en tid der antisemittismen i Europa var i sterk fremvekst. Jødene var ikke populære i sin samtid, og dette beskriver forfatteren gjennom Franz Ungar, som nærmer seg sin jødiske venn Karl Fanta med stor skepsis. Ekstra tankevekkende er denne beskrivelsen fordi forfatteren selv var jøde. Franz oppdager at Karl er et godt menneske, og mot alle odds (?) blir de gode venner. Senere - etter at Karl ble syk - settes vennskapet på sterke prøver, men ikke en eneste gang svikter Franz sin venn. Det er for øvrig ikke bare Karl som er lemlestet. Det er i aller høyeste grad også Franz, om enn av mer sjelelig karakter. Enken han bor hos er også på sitt vis lemlestet, der hun utnytter sitt grep på en leieboer for å få tilfredsstilt sine basale seksuelle behov. Likeverdighet er ikke det som preger deres forhold.

Det var med glede jeg fant frem til et av sommerens nummer av Morgenbladet, der Bernhard Ellefsen har anmeldt denne boka. Som han skriver på slutten:

"Kulturforleggeri. Med disse to oversettelsene har norske bokhyller blitt et stort forfatterskap rikere. Og der det unge forlaget skal ha ros for en sjeldent dristig satsning på denne ukjente mesteren fra 1920-tallet, må det også nevnes at Sverre Dahl med Klassen og De lemlestede har gjort sine aller sterkeste oversettelser - og det sier ikke rent lite. Uten å være i stand til å sammenligne med originalen, våger jeg å påstå at denne norske prosaen er aldeles uten feil samtidig som den manifesterer den tilkjempede, nærmest maniske opphøyethet som vi forstår er kjernen i Franz Polzers sønderknuste indre."

Bedre kan det ikke sies!

Jeg anbefaler denne boka varmt! Den kan du ganske enkelt ikke gå glipp av dersom du ønsker å følge med i tiden!

Boka er bestilt i dag. Takket dine eminente bokanmeldelser, har jeg lest mange gode bøker som jeg ellers sikkert ikke hadde funnet fram til på egen hånd. Takk igjen,ser fram til denne også. Har ikke blitt skuffet ennå over dine anbefalinger.

Så hyggelig å høre! Tror ikke du kommer til å bli skuffet over denne heller! Selv gleder jeg meg til å lese "Klassen". Håper jeg får den i posten før helga.