Jeg leste nylig Ottessa Moshfegh sin roman Eileen som var på The Shortlist for The Man Booker Prize 2016. På coveret ble det nevnt at den er en psykologisk thriller med svart humor. Noe svart humor er der selv om jeg ikke gliste så ofte. Jeg ville nok si at den først og fremst er et psykologisk portrett selv om thriller-biten etterhvert er tilstede. Eileen er en miserabel ung kvinne som bor hos sin far og jobber i et fengsel/forbedringsanstalt for unge gutter. Handlingen foregår stort sett på 1960-tallet og Eileens tilværelse fremstår som trøstesløs og nedstemmende. Hun evner ikke å ivareta hverken seg selv eller omgivelsene og er en atypisk ung kvinne som preges av å ha vært et neglisjert barn. Hun virker deprimert og selvdestruktiv - noe som ikke er direkte uttalt, men kommer frem gjennom handlingene hennes. En del ubehagelige detaljbeskrivelser av Eileens tanker og levesett fremstår slik at jeg vemmes. Romanen Eileen får leseren til å balansere mellom empati og antipati. Jeg synes forfatteren lykkes i å få leseren til å lure på hva som skjer med Eileen og hva historien bringer. En del mørke frampek alt fra begynnelsen av historien får leseren til å skjønne at det bærer galt av sted. Uten å avsløre mer, så kan jeg si at Eileen, mot mange odds, likevel klarer seg. Moshfegh skriver godt, så det er forståelig at Eileen var shortlisted i fjor. At de få bokelskerne som hittil har lest Eileen kun gir terningkast 3 er meg en liten gåte. Boka fortjener utvilsomt høyere terningkast enn det i mine øyne. Derfor lurer jeg på om vemmelsen over aspekter av hovedpersonen har preget terningkastet heller enn å betrakte hele håndverket/romanen? Jeg mener hvertfall at Eileen fortjener flere lesere.
