Bokelskere.no

Eg tek det sakte, eit kapittel om dagen, og enkelte dagar ikkje. No er eg ferdig med kapittel 3.

Der er 13 kapittel i boka, kapittel 2-13 er nummerert, medan det første kapittelet har tittelen "Tåpelighetenes bok". Er dete eit spark til bibelen, eller kanskje først og fremst første mosebok, som ei samling av tåpelegheiter, eller refererer Saramago til sitt eige verk? Sjølv trur eg først og fremst at Saramago vil at lesaren skal vere i tvil om dette.

Godt observert og godt tenkt! Om Mosebøkene er fulle av tåpeligheter eller ei, beror vel på øyet som ser. Vi har faktisk ministre og høyt utdannete mennesker som tror på disse "tåpelighetene" den dag i dag. Mosebøkene er i hvert fall fulle av grusomheter, brutalitet, ulogiskheter, mangel på realisme, vilkårligere dødsdommer, drap, incest osv. Jeg har gått til anskaffelse av Bibelen (da jeg oppdaget at vi ikke har Det gamle testamentet) og leser litt parallelt i den. Interessant å se hvor bokstavelig Saramago tar disse gamle fortellingene.

Saramago har en kryptisk dedikasjon i boken: «Til Pilar, som om det var vann man sa». Sikter han til en intern spøk mellom de to ektefellene (Pilar del Rio er en spansk journalist og oversetter og José Saramagos andre kone) eller sikter han til noe ved sin egen bok. Vann kan være en mangfoldig metafor.

Selv tror jeg som deg Jostein, Saramago gir flere spørsmål enn svar.

visst, "spark til Bibelen" varsles med mye rødt blekk i
omtaler hos goodreads - av 'Cain' og 'Jesus-evangeliet'.
tydelig fortgjort å oppdage..

så, der det gjelder å plassere disse saramagiske verk i en
hel historisk strøm av vår kulturutvikling, samt i Adam Sapiens'
artens streben gjennom millenier: etter selvrefleksjon, identitet,
etter ankerfeste for de dypere fornemmelser i oss:

Hva ligner dette?

Seriøs litteratur fortjener å systematiseres inn i visse skjemaer,
"hva mener vel denne ordgyter"?

altså til perspektiv for plassering:

Kjenner noen til prisbelønte/ feirede forfattere som
tar til tema
hvor urimelig og despotisk Allah farer fram?

Eller som tar motivkrets av alle Krishnas psykiske defekter,
hvor ynk personlig mislykket må han være.

Hvem har bygd storselgende karriere over slike betraktninger?

hvem fant det innsats verd å dvele i lange raljerende/
sutrende klagemål,

ikke over demagogisk 'geistliggjort' maktpolitikk,
militært preste(gal)skap -
men der deiteten i essens skal barberes og harseleres.

Hvilke prisbelønte mahatma ('storånd') diktere
føler det velgjørende eller konstruktivt
å avsløre Krishnas eller Ahura Mazdahs nederlag og defekter?

De sistnevnte skal ha strevd litt med menneskeheten, ifølge oppnevnte talsmenn..

Salman Rushdie forsøkes myrdet for sin ikke-underkastelse,
men hans muslimsk-geistlige anklagere leder langt på ham i å rulle ut
latterlig-bittesmå 'teologiske synder', Rushdie er vel ironisk i flere
retninger - men går han bittert i rette med allah?
Først og fremst identifiserer han seg med innvandreres
sosiologiske knipe og tvang.
Munterhet er helt umuslimsk i seg selv - men er han så skyldig i
hatefull krenkelse av den fromme religionstilhørige ?

..av Saramagisk surmag-isk bitterhet anes det rikelige forsyninger,
kan prøveboringer tyde på..
sånt skal nok med i en 'tåpelighetenes bok'?

detaljer etter fårespørsel