En imponerende bok om Syria!

Litteratur om Syria på norsk

Det har i de senere årene kommet en rekke bøker og filmer om den arabiske våren, IS, borgerkrigen i Syria, flyktningekrisen, fremmedkrigere, terror osv. Selv har jeg både lest en hel del bøker og sett en rekke filmer om tematikken. En av bøkene som har gjort sterkest inntrykk, tror jeg må være Francesca Borri´s bok "I krigen - Et vitnesbyrd om Syria". I kategorien fremmedkrigere vil jeg trekke frem Demian Vitanza´s bok "Dette livet eller det neste" og Åsne Seierstad´s "To søstre". Mah-Rukh Ali har skrevet boka "Trusselen fra IS - Terror, propaganda og ideologi". I fjor kom "Flukt" ut. Så har vi bøker som "Midtøsten etter den arabiske våren" av Peter Normann Waage, "Arabisk høst" av Sigurd Falkenberg Mikkelsen, Adonis´ bok "Vold og islam**", Antoine Leiris´"Hatet mitt får dere ikke**" ... Og enda har jeg verken nevnt Tyrkia, Irak, Iran, Egypt, Libya, Tunis, Jordan, Libanon, Palestina/Israel/Gaza/Vestbredden, Saudi-Arabia eller Afghanistan ... Mitt poeng er at det skrives mengder av litteratur om denne tematikken, og at det stadig kommer mer som trekker inn nye perspektiver, oppdaterer oss på kunnskapshull m.v. Cecilie Hellestveit´s bok om Syria er så langt den siste jeg har lest, og for en bok ... og for et vell av kunnskap! (Samtlige linker peker til mine bloggomtaler.)

Om forfatteren

Cecilie Hellestveit (f. 1972) er en norsk statsviter og jurist med doktorgrad i borgerkrig og folkerett. Hun har studert ved universiteter i Bergen, Oslo, Sorbonne, Jerusalem og Kairo. Hun tok doktorgrad med en avhandling om humanitærrettens regler for kamphandlinger utenfor mellomstatlige konflikter i 2014. Hellestveit snakker både engelsk, tysk, fransk, spansk, russisk, arabisk og hebraisk. Det er mao. en meget kunnskapsrik forfatter det er tale om! (Kilde: Wikipedia)

Hellestveit har tidligere utgitt "Jihad-doktriner og politisk vold" (2005) og doktoravhandlingen "Conduct of hostilities under the international humanitarian law of non-international armed conflict" (2014).

Formålet med boka

"Hvordan gikk Syria fra å romme et ubevæpnet opprør for demokrati mot et autoritært regime etter modell fra Tunisia, til å bli et område hvor unge menn fra 100 land sloss for et islamsk kalifat, mot mer enn 70 land i ulike militære koalisjoner? Hvordan kunne kamp mot et gammelt diktatur med korrupte håndlangere og brutale bødler bli en regional kamp som til og med setter NATO og Russland opp mot hverandre? Lå det i kortene at et sekulært regime som det syriske plutselig måtte gi tapt for rasende radikale muslimer med ørkenlivet i Arabia på 700-tallet som sitt ideal? Hvorfor søker unge menn fra hele verden til skyggen av den syriske krigen for å dø i Allahs og islams navn, når de fleste som er på den andre siden også er muslimer? Russlands militære engasjement, fremmedkrigere og IS, og flyktninger som kommer til vår del av verden har gjort at Syria-krigen får konkrete og direkte følger også for Norge. Hva slags krig er dette egentlig? Og hvor er vår plass i den? Hvor har verdenssamfunnet vært i denne krisen? Og hvorfor kommer så mange nordover?" (side 10)

I sin bok forsøker Hellestveit å forklare hvordan ubevæpnede demonstrasjoner i en håndfull syriske byer utviklet seg til å bli en regional konflikt som truer stabiliteten i hele Midtøsten. Her finnes også svar på hvordan IS ble dannet - etter først å ha oppstått som ISIL eller ISIS etter rester fra Al Qaida. I boka kalles bevegelsen konsekvent for IS. Boka er delt i to deler; en som handler om Syria og hvorfor den arabiske våren stanset i Syria - og en som handler om hvilke interesser og aktører som er del av den syriske krigens dynamikk.

Hvorfor er det så vanskelig å forstå Midtøsten?

Hellestveit mener at mye av forklaringen er at det er så stor avstand mellom informasjonen som gis og det som egentlig foregår. Noe skyldes bevisst manipulering av sannheten, mens en hel del skyldes mengder med "taus kunnskap som alle kjenner, men ingen snakker om". Dette gjør det ekstraordinært krevende å forstå Midtøsten. Det hele kompliseres ytterligere ved at mange land har styresett som kriger mot sin egen befolkning. Kontroll og siling av informasjon er en del av autoritære styresetts virkemidler for å holde folket nede. Og dersom det er vanskelig å forstå Midtøsten under normale forhold, er det nærmest komplett umulig under en krig. Det er så mange versjoner ute og går at man umulig kan vite hvilken som er sann(est). Skiftende allianser, ulike motiver, vanskene med å skille venn fra fiende og ikke minst forstå hvem som egentlig skapte konflikten ... "Det er denne gordiske knuten del 1 av boken forsøker å beskrive", sier Hellestveit på side 18.

Nærmere om Syria

Mens Libanon er er land med mange religiøse og etniske grupper, ligger Syria "i et veikryss hvor store etniske flater møtes". Landet styres av en minoritet bestående av sjiaer og alawitter, mens 74 % av befolkningen er sunnimuslimer. Alle som har fulgt litt med i denne konflikten vet at IS er forkjemper for sunniislam, og at sjiaislam er den store fienden. Etnisk sett er de fleste syrere arabere. Om lag 7 % av befolkningen er kurdere. Protestene startet der sunnimuslimer var sterkt marginalisert.

Alawitter er forbundet med Assad-regimet, som består av en sjiamuslimsk minoritet som styrer det sunnimuslimske flertallet i Syria. Men i motsetning til Iran, som også er sjia-styrt, har Syria intet prestestyre, men et sekulært diktarorisk styresett.

I boka tar Hellestveit for seg de ulike regionene i Syria - som Latakua, Tartus, Aleppo, Idlib, Hama, Homs, Damaskus, Queneitrah, Golan, Dar´a, Suwaidah, Jazirah, Raqqah etc., og redegjør for demografien og dens betydning for utvikling av borgerkrigen som har rast seks år. Det handler om ulike etniske folkegrupper som drusere, kurdere og andre, og om marginalisering av minoriteter. Etter hvert som det hele har utviklet seg, har alle holdt med dem som mest har kjempet deres kamp, inntil det hele ble så stort at også Russland og Nato ble innblandet.

Skal man holde med det undertrykkende Assad-regimet eller med IS, og hvem står egentlig på hvilken av de mange sidene i konflikten? Vi skjønner også etter hvert at den sammensatte befolkningen er bakgrunnen for at det hele ikke kunne ende så "enkelt" som f.eks. i Tunis, der befolkningsgruppen er nokså ensartet.

Sosiale mediers betydning

Sosiale medier har gjort at små og egentlig ubetydelige episoder har blitt blåst opp (slik at det som egentlig handlet om lokale opprør ble gjort til regionale opprør), at voldsepisoder har blitt brukt i propagandakrigen mellom fraksjonene, og at rykter om "de andre" har kunnet bli spredd raskere enn noen gang.

"Bilder og videoer på sosiale medier har blitt benyttet som "sannhetsvitne". I takt med Sikkerhetsrådsmøter om mulige tiltak kom det bilder fra overgrep, drap og massakrer. For hver gang ble udåden verre. Men aldri nådde den terskelen for internasjonal inngripen. ...

Fra å være et hendig redskap for å fremme demokratiske revolusjoner, ble sosiale medier en plattform for formidling av massakrer og massedrap i stor skala. Instrumentet lå i hendene på krefter med gode intensjoner, men det begynte etter hvert å leve sitt eget liv. Det ble også et ondskapens verktøy." (side 83)

Opprørets mål

Opprørets mål var selvsagt å få fjernet Assad-regimet og erstatte dette med et demokrati som ivaretar sentrale menneskerettigheter. I begynnelsen var det i Assad-regimets interesse at det ble kaos, fordi dette bekreftet betydningen av et stabilt styresett. Underveis i Hellestveits bok får vi imidlertid et innblikk i et regime som holdt på å falle for eget grep. Sluheten og det kyniske i hele tiden å balansere voldsbruk mot egne opprørere, slik at det internasjonale samfunnet ikke skulle gripe inn, er sjokkerende lesning.

"Opposisjonen, som altså etter hvert fikk et stadig tydeligere sunniarabisk preg, var uvitende om avgrunnen som skilte Syria fra Libya, men overbevist om at ett sted gikk tålegrensen for det internasjonale samfunnet. Her konsentrerte man seg etter hvert om å overbevise verden om at terskelen var nådd. Gjennom fotografier, video og vitneutsagn på sosiale medier skaffet man ugjenkallelig bevis for Assad-regimets overgrep." (side 123)

Likevel grep ikke det internasjonale samfunnet inn ... Syrerne følte seg følgelig sviktet.

Konflikten ble ytterligere komplisert etter som Hizbullah i 2013 valgte å støtte Assad-regimet, mens Nusra sto mellom Assad og IS. IS var ikke ønsket i Syria av de syriske opprørsgruppene. Fremmedkrigerne ble møtt med skepsis av de syriske opprørsstyrkene, men IS tok i mot dem med åpne armer. En stund trodde syrerne at fremmedkrigerne var den viktigste årsaken til den manglende internasjonale støtten. Fordi vestlige land fryktet sine egne radikale ...

"Unge syrere trodde at de skulle få en revolusjon som skulle bringe Syria over i det 21. århundret, og kaste åket fra fortiden av. De trodde at verdenssamfunnet sto på deres side. Det var en skjebnesvanger feiltakelse, og syrerne mistet sin revolusjon. I stedet endte de opp med en blodig borgerkrig hvor alle deltok, men ingen gikk tungt nok inn til å avgjøre utgangen. Så mistet syrerne også sin egen borgerkrig. Fra høsten 2013 ville syrerne ikke kunne avslutte borgerkrigen, selv om de hadde ønsket. Herfra har syrerne vært maktesløse vitner til at deres land blir lagt i ruiner." (side 156)

Tomrommet etter USA ...

Hvem skulle fylle tomrommet etter at amerikanerne trakk seg ut av Midtøsten? Tyrkia håpet på en sterkere rolle i regionen, som eneste NATO-land og EU-aspirant ... Iran hadde blitt holdt ute i kulden lenge. USAs intervensjon både i Afghanistan og Irak var fullstendig mislykket, og etterlot et maktvacuum ... Midt oppi dette sto styrtrike Saudi-Arabia, som hadde mest å tape. De tre største stormaktene - Tyrkia, Iran og Saudi-Arabia - har helt ulike etniske grunnbaser. Mens Tyrkia er tyrkisk (og altså ikke arabisk), er Iran persisk og Saudi-Arabia arabisk. I en skvis mellom disse tre ligger Kurdistan. Hvem av de skulle lede an i prosessen med å etablere en ny orden i Midtøsten?

"Da den arabiske våren kom, gikk denne stormaktstivaliseringen over i et nytt og mer intenst spor. Skvist inn mellom de tre lå Syria." (side 226)

Bekjempelsen av IS

Etter som årene har gått har verdenssamfunnet forstått viktigheten av å stå sammen for å bekjempe IS. Utfordringen har imidlertid vært at dette samtidig har vært en indirekte støtte til Assad-regimet. Det er for øvrig en misforståelse at alle andre konflikter har bleknet i forbindelse med kampen mot IS. I stedet har mange problemstillinger kommet mer på spissen. Hvem skal gå inn i IS-kontrollerte områder etter hvert som IS nedkjempes?

"De væpnede gruppene som tar over vil ha gode forhandlingskort på hånden ved politiske forhandlinger under Genéve-III, eller tilsvarende prosess for Irak. Russerne vil derfor ikke ha med grupper de betegner som terrorister på offensiven (USA-, fransk- og britisk-støttede). Det vil heller ikke Iran, men av andre årsaker (Saudi-Arabia mot sør og Tyrkia mot nord). Eller Assad - atter av andre grunner. Tyrkerne vil ikke ha med kurderne. Saudi-Arabia vil ha garantier for at sjiamilitser (Iran) ikke får for sentrale roller i gjenerobringen. Eller at Assad (Iran) ser sitt snitt til å styrke seg. Og slik fortsetter listen. USA har sine egne røde linjer. Det samme har Europa. Da den store militære offensiven mot IS startet høsten 2016, var det militære løpet klart. Den diplomatiske floken, derimot, var langt fra løst. Så lenge floken vedvarer, vil IS ha store muligheter til å klamre seg fast. Men i det øyeblikket den løsner, vil IS i praksis være ferdig som bevegelse med territoriell kontroll i Syria og Irak." (side 308)

Konspirasjonsteoriene

Mens borgerkrigen i Syria har rast, har konspirasjonsteoriene sittet løst.

"Konspiratoriske forestillinger er ofte avledet fra tanker om hvilke krefter som synes å tjene på et visst hendelsesforløp. Dermed er konspiratoriske ideer velegnet til å illustrere hvilke forestillinger som hersker om ulike aktører og forholdet dem i mellom." (side 310)

Noen mener at syriske myndigheter står bak IS (for å få en unnskyldning til å bruke vold mot egne innbyggere), andre mener at Iran står bak (for å tvinge verden til å samarbeide med Assad), atter andre mener at USA står bak (for å få en unnskyldning for å angripe land i Midtøsten - blant annet), noen mener at Saudi-Arabia står bak (her florerer ulike forklaringer), eller at Tyrkia står bak eller at kurderne står bak eller at Israel står bak eller at Russland står bak ... og sist, men ikke minst at Allah står bak ... Sistnevnte fordi dette skal være inkarnasjonen av Guds plan ...

Hva nå?

"Syria-krigen er ikke en religionskrig i betydningen at islam har erklært krig mot resten av verden. Men det er en religionskrig i betydningen at det er krig om en religion. Mer presist kan det beskrives som en kamp mellom muslimer om religionens plass i moderne sunni-muslimske samfunn, og om hvem som skal ha makten til å definere hva sunni-islam er i det 21. århundret. Den kampen handler også om muslimers forhold til andre trosretninger, ikketroende og en modernitet som dagens Midtøsten så langt har håndtert rimelig dårlig. IS er et utslag av denne kampen, og et utslag av det svært brutale og radikale slaget. Men dem IS først og fremst utfordrer, er sunni-muslimske stater i Midtøsten med vaklende styresett og svak legitimitet. Det er opp til dem å gjøre IS til en bevegelse som tiden vil løpe fra." (side 326)

"Å møte krig med fred, og å møte råskap med kjærlighet er vakkert som metaforer, og klokt som overordnet budskap. Det bør også styre møtet med enkeltmennesker fra Midtøsten. Men virkeligheten er komplisert. Det foregår en ekstremt brutal og nådeløs maktkamp om den nye ordenen i Midtøsten. De impliserte partene har få skrupler med å eksportere striden ut av Midtøsten for å vinne sin kamp. De verken forstår eller bryr seg særlig om hvilke effekter dette kan få for nye arenaer de tar sin kamp til. Europa må ta ansvar for seg og sitt naboskap, fordi effekten av denne kampen når oss på mange måter. Men Europa må ikke gå seg vill i dette. Vi må være tro mot hva Europa er, og samtidig innse at det som kommer ut fra kampene i Midtøsten, stiller våre egne idealer på en meget hard prøve." (side 328)

Hvordan bekjempe IS uten å inngå pakt med djevelen? er et spørsmål Hellestveit stiller i boka. Og hvordan kan vi vinne en krig som ikke er vår? Resten av verden kan ikke løse problemene i Midtøsten. Det må Midtøsten gjøre selv. Det Europa derimot må løse er at vi ikke skaper et samfunn som gjør det enkelt for ungdommene våre å bli radikalisert ...

Min oppfatning av boka

Cecilie Hellestveits bok er klok og analytisk om et meget komplekst og (for de fleste) uoversiktlig tema. Hun baserer sin fremstilling på alt som har vært mulig å oppdrive av fakta, og setter hendelsene inn i en bredere kontekst. Sannheten er krigens første offer, sies det, og den største utfordringen har derfor vært å komme til bunns i hva som egentlig har skjedd. Vi får blant annet en innføring i Syrias mange etniske og religiøse grupper, som i neste omgang dannet bakgrunnen for mengder med ulike konfliktlinjer. Dermed blir det enklere å forstå hvorfor borgerkrigen ble så kaotisk og komplisert, og hvem som kjempet for hva. Hele tiden har hun det overordnede blikket på konflikten, uten at stoffet er blitt mindre levende av den grunn.

Jeg valgte å høre lydbokutgaven - samtidig som jeg har hatt papirutgaven av boka tilgjengelig. Dette gjorde at jeg kjente på at det muntlige formen passet denne boka best. Å høre forfatterens fortellerstemme tilførte dessuten boka en ekstra dimensjon, synes jeg. Detaljrikdommen i boka er for øvrig så stor at uten en papirutgave å bla tilbake i, tror jeg at mange av poengene fort kunne ha gått tapt underveis. Selv ble jeg imponert over forfatterens kunnskaper og forståelse av konfliktens mekanismer. Jeg lærte mye jeg ikke kunne nok om fra før av.

Dersom du ønsker å forstå mer av Midtøsten-konflikten, den arabiske våren, dannelsen av IS og bekjempelsen av denne organisasjonen, Syria-krigen og konfliktene i områdene rundt, er dette en bok du rett og slett ikke kommer forbi. Noen kritikere hevder at boka godt kunne ha vært bedre gjennomarbeidet og strammere i oppbyggingen, fordi den er vel ordrik og med for mange gjentakelser. Selv om jeg et lite stykke på vei er enig i noe av dette, kom dette aldri i veien for min lesning av denne boka. I og med at hun opererer med kapitteloversikter, er det enkelt å finne tilbake til tematikk man har lyst til å lese om igjen - i alle fall i papirutgaven.

Cecilie Hellestveit er en av våre fremste Midtøsten-eksperter, og det er med stor interesse jeg har lest hennes analyser av konfliktene i Midtøsten generelt og Syria spesielt. Jeg håper at hun kommer med flere bøker om samme tema. I så fall har hun allerede en trofast leser i meg!

Jeg vet allerede nå at dette er en bok jeg kommer til å lese om igjen i løpet av kort tid.

Beklager at jeg poster dette innlegget på to forskjellige steder.

Det er et omfattende arbeid å vise at denne boka er propaganda, at den vrir på fakta, utelater og omskriver.
Jeg vil her se på en spesiell hendelse som ofte omtales som selve beviset for hvor grusom regjeringa og hæren i Syria har vært (og er) mot sitt eget folk, nemlig kampene i den syriske byen Hama våren 1982. Hellestveit omtaler dette som en massakre fra "regime", og henviser til en kilde, Asad – the struggle for the Middle East av Robert Seale. Hun oppgir ikke sidetall, slik at de som vi se henne i kortene må lese hele boka.

Det har jeg gjort, og jeg har sett nærmere på hva tilsammen sju forskjellige kilder fra denne lista sier om Hama 82. Foruten de to, er det Nikolaos van Dam, Robert Baer, Robert Fisk, Tim Anderson og Stephen Gowans .
Den desidert grundigste av dem er den britiske forfatter og journalist Patrick Seale. I boka Asad – the struggle for the Middle East fra 1986, (ja, med en s) gir han en detaljert og troverdig framstilling av kampene, og ikke minst, begivenhetene i forkant.

I det følgende har jeg oversatt en del, men latt noe tekst stå i original.

Hama 82. De muslimske brødrenes terror
Det som skjedde i Hama i 1982, var klimaks i en fem-seks år lang terrorkampanje som kulminerte i et åpent opprør mot den syriske regjeringen.

Stephen Gowens beskriver det slik:
”Hama var episenter og basen for sunnifundamentalismen og jihadistene i Syria. *Galvanisert av en falsk rapport om Assad var styrtet, la de muslimske brødrene ut på et lykkelig bloddryppende raseri i hele byen, hvor de angrep politistasjoner og myrdet Baath-partiledere og deres familier, sammen med myndigheter og soldater. I noen tilfeller blei ofrene halshugd, en praksis som blei gjenopptatt flere tiår seinere av IS. Samtlige Baath-presentanter i Hama blei myrdet. (Gowans s 95)

Tidligere CIA agent Robert Baer gir denne fargerike beskrivelsen:
”I februar 1982 overtok de syriske muslimske brødrene Hama ved bredden av Orontes, Syrias fjerde største by, med opprør som strakte seg tilbake til bronsealdere**. Når de startet med å kutte strupene på Alawitt representanter og deres familier, handlet Assad. (Baer s103)

Patrick Seale sier det slik:
Selve oppstanden startet klokken 2, natten mellom 2. og 3. februar 1982. En patruljerende enhet fra den Syriske hæren gikk inn i et bakhold i den konservative byen Hama. Snikskyttere på takene drepte kanskje 20 soldater. Troppene hadde snublet over gjemmestedet til en lokal geriljakommando, ’Umar Jawwad, bedre kjent som Abu Bakr.

Omringet av regjeringstropper ga Abu Bakr ordre om fullt opprør. Hundrevis av islamske krigere stormet fram fra sine gjemmesteder, brøt seg inn i de private hjemmene til statstjenestemenn og partiledere (fra Baath-partiet), overmannet politiposter, plyndret og myrdet.

Om morgenen 3. februar hadde et søttitall ledende baathister blitt myrdet, og geriljaen erklærte byen for ”frigjort”. (Seale s 332)

Før jeg ser på den syriske hærens reaksjon på opprøret og mordene i Hama i 1982, er det viktig å se at dette ikke var enkeltstående handlinger.

Opptakten 1975 – 1982
Patrick Seale sier at hele Hafez al-Assads politiske liv etter at Baathistene tok makta i Syria var preget av kampen mot Israel (og USA). Etter at Syria blei knust av Israel i Seksdagerskrigen i 1967, gjorde de det langt skarpere i Oktober krigen i 1973, men blei svikta av president Anwar Sadat i Egypt. Kort tid etter Oktoberkrigen, hvor Syria og president Assad stod tilbake som den fremste motstanderen mot Israel blant de arabiske statene, startet en attentatbølge inne i Syria. Syria var formelt sett fremdeles i krig med Israel i hele denne perioden. Lederen for Hamagarnisonen blei myrdet i oktober 1976, og myndighetene definerte terroristene som ”de muslimske brødrene”, en sekkebetegnelse som blei brukt gjennom den fem år lange krisen for å beskrive den muslimske eller muslim-styrte opposisjonen som manifesterte seg i forskjellige geriljagrupper med forskjellige ledere og bakgrunn i forskjellige deler av Syria. ”Dissidentbevegelsen var bredere enn geriljaen, men den var den alvorligste utfordringen mot Assad fra 1977 til 1982.” (Seale s 321-322)

Den samme interne terror skjedde for øvrig umiddelbart etter Syrias nederlag i seksdagerskrigen mot Israel i 1967. ”Brorskapet erklærte jihad mot de sekulære baathistene, som de fordømte som vantro. (Gowens s.93) Midt på søttitallet etablerte de muslimske brødrene organisasjonen the Fighting Vanguards, trent og bevæpnet i utlandet. (Gowens s 94) I oktober 1980 etablerte brorskapet Islamic Front of Syria, med målsetning å samle hele Sunni – opposisjonen i en anti Baath organisasjon støttet av Israel og Jordan, med mer eller mindre åpenlyse treningsleirer i Jordan. (Gowens s 95)

Terror og drap
Kampen mot regjeringa varierte fra sabotasje av industri, bilbomber og bomber i supermarked, til målrettede politiske mord og fullt væpnet opprør.

Blant de to-tre dusin som blei drept i politiske attentat var rektor på universitet i Damaskus, Dr Muhammad al-Fadl, i februar 1977. Samme år i juni drepte de leder for missilkorpset, al-Hamid Ruzzug, de myrdet professor ‘Ali Ibn Abid al-’Ali ved universitet i Aleppo i november, nestoren blant de Syriske tannleger, Dr Ibrahim Na’ama i mars 1978, innenriksminister Ahmad Khalil i august 1978 og aktor i høyesterett, ’Adil Mini, i april 1979. Det blei også utført et attentat mot Assads egen doktor, neurologisten Dr Muhammad Sahada Khalil, i august. To andre av hans nære venner, hjertespesiealist Yusuf Sayigh, og lederen for den nasjonale progressive front Darwish al-Zuni, blei drept i 1980.

Seale skriver at det både sjokkerte og såret Assad at noen av de beste og skarpeste menn i Syria, spesielt menn fra hans eget samfunn, falt for morderne. (Seale s 317).

Massakeren ved Artilleriskolen i Aleppo i 16. juni 1979 markerte starten på full krig fra de muslimske brødrene mot alawitter, mot representanter for Baath-partiet, mot partikontorer, politistillinger, militærkjøretøy, fabrikker og andre mål. Russiske teknikere i Syria blei heller ikke spart. (Seale s 324)

Kaptein Ibrahim al-Yusuf, tilknytta the fighting Vangards, sammenkalte kadettene til møte. Han skilte ut sunni-kadettene fra de andre, som vesentlig var alawitter, og drepte 35 av de sistnevnte med automatvåpen, håndgranater og sin egen pistol. (Van Dam s 50) I tillegg blei 55 skadet.

Robert Fisk sier i The Great war for Civilisation at “mer enn femti kadetter blei drept” (Fisk s 1013), mens Robert Seal skriver 30.

Fra det som Seal beskriver som ”trygge havner dypt inne i et ”nettverk av gamle kaningraver” i gamle byer som Aleppo og Hama, hvor biler ikke kunne komme fram”, dukker geriljaen fram med bomber og drap.

De satt fyr på bygninger, stengte butikker, arrangerte anti-regjerings demonstrasjoner og prøvde å ta kontroll på gata.De sendte hit-team for å drepe partimedlemmer. Baath-medlem i Hama, ’abd al-’Aziz al ’Adi, blei for eksempel myrda foran kone og barn, før liket blei kasta ut i gata. Ofte gjorde terroristene selvmord med å utløse granater festet rundt midjen dersom de blei tatt. I mars 1980 utvida de muslimske brødrene sine aksjoner, med forsøk på større byopprør. Disse spredde seg til Hama, Homs, Idlib og andre byer.
26. juni 1980 blei president Assad sjøl forsøkt drep i et attentat. Islamistene utløste to granater og åpnet maskingeværild under en offisiell mottakelse for en afrikansk gjest.
I Aleppo aleine drepte terrorister over 300 folk mellom 1979 og 1981, de fleste Baathister og alawitter, men også et dusin islamistiske prester som hadde fordømt morderne. (Seale s 325)

Husni ’Abo, militærleder for undergrunnskommandoen, blei tatt, stilt for retten og henretta. Han blei etterfulgt av Adnan Uqla, en av dem som hadde planlagt massakren på Aleppo-kadettene. ”Several terrorist leders arose in those terrible times, only to be hunted down.” (Seale s 325)

I 1981 tok geriljaen seg inn i selve Damaskus og sprengte bilbomber utenfor Statsministerens kontor, utenfor Hovedkvarteret til flyvåpenet og ved det Sovjetiske ekspertsenteret, bomber som drepte hundrevis av forbipasserende. (Seale s 331)

”Assads reaksjon”
Baath-kongressen i årskiftet 79-80 drøfta hvordan man skulle forholde seg til ei slik terrorbølge. De islamske terroristene hadde sverget på å drepe enhver hedning. Skulle man la det muslimske opprøret seire? Eller skulle Baath staten forsvares, eventuelt med blod? Da Erling Folkvord og jeg møttes første gang i 1970 var vi begge militærnektere og pasifister, men jeg tror ingen av oss i dag mener det er mulig å slå ned terrorister av denne type med blomster. Seal skriver at jernhånd-metoden som blei vedtatt antagelig reddet regime, men endret samtidig dets karakter. I tillegg til å sette inn regulære milits- og militærstyrker for å slå ned den muslimske bygeriljaen, startet regjeringen bevæpning av parti og sympatiserende masseorganisasjoner. (Seale s 327) Presidenten gikk sjøl i spissen og holdt taler i folkelige organisasjoner for arbeidere, bønder, håndverkere, ungdom, kvinner, lærere, forfattere, studenter, idrettsfolk, og oppfordret dem til å bruke væpna revolusjonær vold som svar på den reaksjonære volden fra geriljaen. (Seale s 328)

Hama 82. Regjeringens svar
Morgenen 3. februar 1982 var altså situasjonen den at de muslimske brødrene hadde tatt kontroll over Syrias fjerde største by, gjennom å drepe størstedelen av ledelsen i parti og statsapparat. ”Frykt, plyndring og ei elv av blod utelukket enhver tanke på våpenhvile. Hama var den siste og avgjørende kampen om hvilken side som skulle vinne, og ville, på den ene eller den andre måten, avgjøre landets skjebne”. (Seale s 333)

Regjeringen satt inn luftbårne styrker og 12 000 soldater. Geriljaen trakk seg tilbake til et par bydeler hvor de hadde forberedt seg på lang beleiring, blant annet ved å bygge tunneler. Etter nærmere en måneds kamp var mer enn en tredjedel av den historiske indre byen ødelagt. ”But the common people living deeper in the maze of streets were the main victims as, without food, water and fuel in the cruel winter weather, they were all too often buried in the ruins of their homes.” (Seale s 333)

Dødstallene og kilder
Oppstanden i Hama var klimaks på en mer enn fem år lang kamp. Dødstallene varierer fra 1000 til 30 000, og da snakker noen om drepte i alt, noen om drepte opprørere og noen om sivilbefolkning.

Gowens: En tidlig rapport i Time Magazin sa at 1000 blei drept, mens de fleste observatører sa 5000. Israelske kilder og Det muslimske brorskap sa mer enn 20 000. Robert Dreyfus argumenterer for at vestlige kilder bevist overdrev tallene for å demonisere sekulære baathister som hensynsløse mordere, og – at baathistene sjøl ikke protesterte – for å skremme det muslimske brorskapet. (Gowens s 96)

Tim Anderson refererer til en DIA-rapport, (Defense Intelligence Agency – etterretningsetat i det amerikanske forsvarsdepartementet) fra 1982, skrevet kun to måneder etter kampene. «Det totale antall dødsoffer i Hama – hendinga går antagelig opp til 2000. Da inngår antageligvis 300 eller 400 medlemmer av det Muslimske brorskapets elite ‘Hemmelige apparatet’». (Anderson s 46) Den samme DIA-rapporten sier at ledelsen i det Muslimske brorskap var klar over at de hadde Assad i en ”no win situation” i Hama.

CIA-agent Baer sier imidlertid at et estimat på 20 000 blei drept, flesteparten av Brødrene. (Baer s 103)

Tidligere Nederlands ambassadør Nikolaos Van Dam sier tallende varierer fra 5000 til 25000, og at de fleste drepte var innbyggere i Hama. (Van Dam s 52)

Seale sier spørsmålet om hvor mange som mistet livet er et spørsmål om formodning. Sympatisører av regjeringen anslo tallet til 3000, mens kritikerne mente det var 20 000 eller flere. Mange flyktet fra byen under kampene, og det kompliserte opptellingen. Sjøl mener han mellom 5000 og 10 000 er sannsynlig. (Seale s 334)

Robert Fisk: ”Opp mot 20,000, blei det sagt, døde i de underjordiske tunellene. De virkelige tallene kan ha vært nærmere 10 000.’’ (Fisk s 1005-1006)

Robert Fisk lar også en ung tjenestemann som forsvarere regjeringen komme til ordet i The great war for civilisation. ”Jeg veit du er uenig i det som skjedde i Hama, Robert, drepingen og eksekusjonene, men du må også forstå at vi prøvde å snakke med Brødrene først, forhandle. Vi ønsket ikke dette blodbadet. Vi spurte dem hva de vil ha?” De svarte: “ Hodet til presidenten”. Og da var det selvfølgelig slutt. (Fisk s 1006)

Fisk gir også utrykk for sin egen tvil. ”Vi krever respekt for human rights i Midt-Østen – men vi advarer også mot farene ved fundamentalisme, med ’islamic terror’. (Fisk s 1005).

Opprør eller del av en konspirasjon?
I hele perioden terroren og kampene innad i Syria pågikk var landet formelt fremdeles i krig med Israel, de hadde bare inngått våpenhvile. Israel okkuperte fremdeles Golanhøyden og det var først og fremst kampen mot Israel/USA som preget Syria.

Seale sier geriljaen var en formidabel motstander. Regjeringstroppene beslagla store mengder utenlandsk valuta, avansert kommunikasjonsutstyr og 15 000 maskingevær i Hama. Halvparten av de tilfangetagne var trent i arabiske land, vesentlig i Jordan. Kampen mot terroristene overbeviste Assad om at Syria sto overfor en større konspirasjon, hvor Irak, Jordan, Libanon, Israel og USA brukte de muslimske brødrene som et redskap. 10. februar, før andre hadde uttalt seg om kampene i Hama, gikk State Department i Washington og Det Muslimske Brorskap i Vest Tyskland ut med nyheten om oppstanden i likelydende uttalelser. Dette tolket regjeringen i Syria som bevis for at USA og Det muslimske brorskap sammen stod bak opprøret. Assad anklaget offentlig CIA for å ville legge hele den arabiske verden under US-Israel dominasjon.

Det syriske eksilmiljøet i Saudi Arabia var også et senter for fiendtlighet med medlemmer av tidligere jordeiere som hadde mista jorda i Baathpartiets jordreformer. (Seale s 335)

Propaganda
Jeg har kalt boka Syria – en stor krig i en liten verden av Cecilie Hellestveit for ei propagandabok. I omtalen av Hama 82 tar hun kun med den ene sida, brutaliteten til ”Assad”, til ”regimet”: ”Det syriske regimets svar på demonstrasjoner og opptøyer fra syriske brorskapskrefter var nådeløs. Hafez al-Assad beleiret byen Hama i 1982 og la deler av byen i ruiner, i en operasjon som kostet 20 000 syrere livet. Etter dette rådet en klam ro i Syria…” (s 19) ”Hama var et hovedsete for konservativ sunnimuslims opposisjon mot Baath-regime, og byen var årsted for to store massakre tidlig på 1980-tallet. I 1981 ble minst 350 menn henrettet av Hafez al-Assads sikkerhetsstyrker i løpet av en helg i april, og i februar 1982 kulminerte Assad-regimets maktbruk i en beleiring av byen i en måned… en episode som omtales som det klart mest dødelige angrepet fra noe arabisk regime mot egen befolkning i det moderne Midtøsten.” (s 31-32). Uten kilde bruker hun det høyeste tallet på drepte. I det siste sitatet oppgir altså Hellestveit Patrick Seale som eneste kilde, uten sidehenvisning, og med tilleggskommentaren: ”Det var også massakre i Aleppo og Idlib”. I hennes bok på 339 sider finner jeg ikke noe om hva den andre sida, de muslimske brorskapskreftene faktisk gjorde. Halshugging, en rekke attentat, mord på fremtredende sivile, på prester, statstjenestemenn, politi, baathmedlemmer og deres familier, bilbomber som drepte hundrevis av tilfeldige innbyggere, presidentattentat, overtakelse av makta i den fjerde største byen, strukket ut over en periode på fem-seks år, det blir hos Hellestveit til to ord ”demonstrasjoner og opptøyer”.

Stephen Gowans skriver at hendingene i Hama vanligvis huskes i vest, ikke for grusomhetene som blei utført av islamistene, men for den syriske hærens respons, som var en respons man kunne forvente av en hvilken som helst hær som må involvere bruk av makt for å gjenopprette suveren kontroll over et territorium som er beslaglagt av opprørere.

Hellestveit omtaler altså denne makta som massakre fra ”regimet”, med henvisning til Seale. Seale har ikke omtalt dette som massakre, men det må folk tro som ikke har lest Patric Seales 552 sider på engelsk. Tim Anderson sier i boka Det smutsiga kriget mot Syrien at krigspropagandaen i dagens krig primært har vært innretta på demonisering av fiendens leder gjennom skrekkhistorier, virkelige eller innbilte og formålet har vært regimeendring.

Noam Chomsky skriver i Propaganda og offentlighet at den beste propagandaen er den som forteller nesten hele sannheten, men forvrenger den slik at meningen endres.

Konklusjon
Spydspissen i opposisjonen i Syria har vært svært voldelige religiøse fanatikere. Disse har en lang historie med terror inne i Syria, og med samarbeid med utenlandske krefter.

Imperialismen har en lang historie med impera et divina, splitt og hersk. Det innebærer både å sette grupper opp mot hverandre etter etniske og religiøse skillelinjer, men også å benytte grupper av undertrykte som soldater.

I Midt-Østens nyere historie har de viktigste kreftene som har stått mot hverandre vært Syria på den ene siden, og Israel/USA på den andre.

I vestens propaganda har den Syriske regjering ensidig blitt fremstilt som en undertrykker av sitt eget folk, ikke som den viktigste krafta mot sionisme og imperialisme.

Dette perspektivet er viktig å ha med seg både når man skal gjøre seg opp en mening, og når man vurderer kilder.