Bokelskere.no

Fra meg får Kim Leine kritikk på to sentrale områder og ros på ett.

Siden det heter seg at man skal begynne med det positive, vil jeg si at Leine har kunnskap om sitt tema. Et viktig tema jeg har visst lite om; grønlendernes liv, misjoneringen de ble utsatt for, forholdet mellom Grønland og Danmark. Interessant og viktig stoff, som til dels er godt behandlet.

Den mest i øyenfallende svakheten er språket. I partier skriver Leine levende og godt, i andre partier er språket nærmest platt og skjemmet av klisjeer. Leines ordvalg har vært mye diskutert. Jeg har ingen problemer med grove ord og nærgående beskrivelser, spørsmålet er hvordan ordene brukes. Har de en relevant funksjon? I denne boken lesses de på, uten å ha en slik funksjon. En sykdom blir ikke mer lidelsesfull om forfatteren pøser på med kroppsvæsker i alle mulige konsistenser. Mangler Leine dekkende ord for det han vil formidle, eller er han, satt på spissen, ute etter å skape sensasjon?

Flere har, med rette, kritisert den norske oversettelsen. Siden Leine selv har oversatt boken fra dansk, må han også ta ansvaret for dette. Behersker ikke Leine sitt morsmål skriftlig godt nok, eller har dette gått for fort for seg, uten kyndig konsulenthjelp?

Den alvorligste svakheten ligger i personskildringene. Jeg når i altfor liten grad inn til romanens personer. Jeg tror rett og slett ikke helt på dem. De angår meg i liten grad, til tross for alle prøvelsene de gjennomlever. Argumentet om at dette ikke er en psykologisk roman, er etter min mening irrelevant. Ta for eksempel Raymond Chandler som skriver hardkokt, amerikansk krim – hans personer er virkelig levende og troverdige!

Et hederlig unntak er det dramaet som foregår mellom kateket Bertel, hans sønn og madame Haldora Kragstedt. Her gir Leine oss et gripende bilde av kampen mellom det grønlandske og det danske, urbefolkningen og den innvandrete overklassen/makten. Denne skildringen vekket mine følelser.

Selv om det er mye bra i boken, overskygger dessverre det negative det positive for meg. Jeg har derfor vansker med å forstå hvorfor boken fikk Nordisk råds litteraturpris i 2013, og de overstrømmende anmeldelsene. Det hadde vært interessant å vite hvordan ettertiden vil bedømme den. Vil den leses om femti år?

Siden jeg la litt opp til diskusjonen rundt Leines oversettelse fra dansk til norsk, så vil jeg gjerne legge til at jeg har lest to av hans samtidsromaner, og etter min mening behersker han det norske språket mer enn godt nok. En historisk roman hvor det danske og norske språket glir over i hverandre er noe annet. Jeg får også en følelse av at han overdriver litt i den norske utgaven, at han trenger å bevise noe ... ?

Jeg lastet ned og leste den svenske versjonen for noen år siden og har gjenlest litt i den, lest deler av den norske oversettelsen og litt i den danske. Av en eller annen grunn likte jeg den svenske best. Kanskje oversetteren har funnet en måte å tone ned en del av det "grove snakket" uten at jeg føler at noe har gått tapt

Jeg er stort sett helt enig med deg, Lillevi. Språket er veldig ujevnt, på sitt beste skriver Leine frem elendigheten slik at vi kan lukte og sanse den. I så måte har den nærgående beskrivelsene av tarmfunksjoner og andre kroppsfunksjoner en funksjon. Men andre deler av romanen er mye flatere og som du påpeker fullt av klisjeer. Og som jeg har sagt tidligere bærer den preg av å ha blitt skrevet på dansk først, og jeg er helt enig i det du sier om oversettelsen.

Det er mange skjebner vi møter gjennom romanen, men som du sier gjør persontegningen at vi i liten grad føler at det angår oss.

God beskrivelse av dine opplevelser av boka.
Den har tydeligvis gjort inntrykk.

Jeg er mer positivt innstilt, selv om det nok er mye å kritisere, både når det gjelder språk og personskildringer. Men stort sett er jeg godt fornøyd med leseopplevelsen, historiebeskrivelse og miljøskildring. Og klisjeer finnes, men jeg har ikke oppdaget at språket er spesielt platt.

Og Leines oversettelse av eget verk har jeg ikke forutsetning for å bedømme, så jeg leste bare videre dersom det var enkelte passasjer som virket gammelmodige og dansknorske (riksmål, bokmål). Hva med "Profetane i Ævefjorden"? Nei, forresten.

Og som skrevet i et tidligere innlegg: Jeg ser ikke på Profetene i Evighetsfjorden som en utpreget psykologisk roman. For meg er dette argumentet relevant når jeg skal bedømme (les: kategorisere) boka.