«Det er sånn jeg husker det, men det er ikke sikkert det er sånn det var. Vi var helt andre mennesker da, i en annen tid og på et annet sted. Vi visste ingenting... Som voksen er man den samme man var som barn. Man forandrer seg aldri, kan aldri bli en annen, men er alltid den samme. Det er bare tida som forandrer seg.»
Sitatene over er fra debutromanen til Pia Edvardsen: Vi var aldri brødre. Utgitt i 2017. Jeg har lest boken på eBokBib. Anmelderne er positive til romanen, de er sitert her hos forlaget Aschehoug.
Fortelleren er nå 30 år. Hun og faren treffes i det gamle sommerhuset nordpå. Farmoren ligger for døden. Til begravelsen kommer den yngste søsteren og moren.
«Moren og faren min hadde vært sammen i nesten ti år da de fikk meg. Seks år seinere fikk de søstera mi. Fem år etter det igjen flytta far ut. Det var ikke mora mi sin skyld at de skilte seg. Det var far som fant en annen og sa det til mora mi. Derfor måtte han flytte ut. Da jeg kom hjem fra skolen, sto far på grusen foran rekkehuset vårt. Først i ettertid fikk jeg vite at det var mora mi som tvang ham til å fortelle det til meg. Søstera mi var for liten til å bli fortalt noe som helst.»
Nåtid og fortid gir oss et innblikk i relasjonene mellom familiemedlemmene i fortid og nåtid. Fra livet de levde i Oslo og fra sommerferiene nordpå. Kun et innblikk, men nok til at vi forstår at det engang var tette bånd mellom søstrene som ikke er der nå. En kontant og ordknapp far. Som de etter skilsmissen kun var sammen med hver torsdag. En mor som i historien er i bakgrunnen. Selv om begge savnet faren, er det den eldste som savnet han mest. Som opplevde den største forandringen:
«Men etter at far flytta ut, fikk jeg ikke gjort de tinga jeg likte. Jeg ville løpe, sykle, svømme. Jeg ville at han skulle ta tida, og at jeg skulle slå nye rekorder. Jeg klarte ikke å sette opp håret i en liten topp midt oppå huet, sånn som både mora mi og søstera mi bestandig har gjort. Jeg greide ikke å gå på den lette måten de går på, med den ene armen svingende langs sida, hele tida. Jeg har aldri klart det. Jeg greier det ikke nå heller.»
Det ligger en sårhet i romanen som jeg tror mange kan kjenne seg igjen i selv om leseren ikke har en identisk familiehistorie. Jeg likte den. Den ga meg mye å reflektere over – både historien og eget liv. Ingen dramatikk – en stillferdig historie der det meste ikke er fortalt. Der leseren må bruke kraften som jeg viste til i innlegget:
«Leserens meddikteriske kraft» (Jan Kjærstad/Zadie Smith) – «Den underforståtte leser» (Orhan Pamuk/Wolfgang Ise
I innlegget siterer jeg bl a Jan Kjærstad:
«Jeg tror man diskuterer på feil plan når man etterlyser troverdige romanpersoner. Det er jo det man alltid jobber med som forfatter, du forsøker hele tiden å gjøre personene dine voluminøse, som jeg har kalt det, heller enn å gjøre dem flate eller runde. Men alle vet at enhver romanfigur er og blir steindød. Zadie Smith skrev en dobbeltkronikk i The Guardian som jeg er veldig fan av. Hun skrev at vi må tørre å si at forfatteren bare gjør femti prosent av arbeidet, og de siste femti må gjøres av leseren. Og det er det mange lesere som ikke vil høre. De vil bare legge seg på ryggen og bli feid over historien og karakterene. Jeg tror at når en karakter får liv i en roman eller en novelle, skyldes det som oftest leserens meddikteriske kraft. «
Sist sett
