Dette er ikke den første boka om Tom Stilton og Olivia Rønning, har jeg skjønt etter å ha lest meg litt opp. Det burde fulgt med en advarsel fra forfatternes/forlagets side: Den som leser denne boka uten å ha lest Springflo, vil oppleve at en hel del av innholdet går hus forbi, blant annet nødvendig bakgrunnsinformasjon om radarparet (som høres ut som en del av ei osteanretning) og en del andre i persongalleriet. Og jeg har altså ikke lest Springflo, så ...
Språket er preget av floskler og usammenhengende setninger, iblandet forsøk på "morsomheter" som for eksempel ... i sine førti leveår hadde han prøvd det meste som gikk an å prøve og en god del annet i tillegg. Selve handlingen er full av utslitte krim-klisjeer. Det dynges på med forbrytelser av ulike kategorier, og nesten alle viser seg å ha tilknytning til samme sakskompleks, får vi vite til slutt, etter endeløse forviklinger. Bortimot alle hovedpersonene har skjeletter i skapet og er plaget av dårlig samvittighet, traumer eller hevntanker, - nei, her gidder jeg ikke å trille terningen. Jeg kunne naturligvis ha droppa hele terningkastet, men vil gjerne ha med en ener på statistikken for å dra ned gjennomsnittskarakteren. Dette var både uspennende og skralt.
Sist sett
