Kniv sjel og gaffel – På sporet av det sultne menneske er en faktabok skrevet av Andrew P. Kroglund og utgitt her på Vega Forlag. Boken ble utgitt i 2016, er på 250 sider inkl. register, og utgaven jeg har lest er kjøpt.
Andrew P. Kroglund beskrives slik av forlaget:
«Andrew P. Kroglund (f. 1959) er en norsk forfatter. Han har vært daglig leder for Regnskogfondet, Blekkulf og WWF. Han har reist verden rundt og arbeider for miljø, utvikling og solidaritet. I tillegg er han aktiv samfunnsdebattant og skribent, og har blant annet skrevt for Prosa, Levende Historie, Aftenposten Innsikt, og Magasinet.
Kniv, sjel og gaffel er hans første bok utgitt på Vega Forlag, og hans debut som sakprosaforfatter.»
Sitat fra bokens innledning:
«I denne boken vil jeg gå i sporet til det sultne menneske. Jeg vil forsøke å belyse hvordan mat - og mangel på mat - gjennom historien har skapt evolusjonære, samfunnsmessige og individuelle endringer. Samtidig vil jeg prøve å se litt inn i krystallkulen: Hvilke kostholdsråd er det verdt å lytte til? Hva betyr klimaendringer for vår felles matfremtid? Og kan nye måter å produsere mat på fø klodens raskt økende befolkning? Frontene er steile, men mulighetene er mange.
Samling rundt leirbålet, grua eller spisebordet har skapt og fortsetter å skape fellesskap og mening. Måltidet forbinder oss til fortiden, til nåtiden og til fremtiden. Min tilnærming til stoffet preges av det som på engelsk kalles deep history eller big history. Jeg ser på de lange linjene.»
Jeg er ikke forsker, men formidler. Boken er derfor, som et godt måltid, basert på andres råvarer, arbeid og innsikt. I flere kapitler har jeg støttet meg på ett hovedverk for å fa frem en forfatters linje og perspektiv. Stoffet er ellers omfattende og fagfeltene mange. Min ambisjon har vært å gi en smakebit av dette store tilfanget, og forhåpentligvis gi leseren appetitt på selv å gå nærmere inn på utvalgte områder.»
Jeg likte boken best i begynnelsen. Kapitlene etter Sultens anatomi når forfatteren kommer han inn på nåtiden, da gikk jeg litt lei. Mulig det er fordi jeg har lest en del om disse tidsaktuelle temaene tidligere. Jeg synes også at han i de siste kapitlene har veldig mange henvisninger til kilder. Uansett; det var absolutt en bok å få med seg.
Som forfatteren skriver, den vekker interesse for temaene og viser hvordan alt henger sammen med alt. Når en leser kapitlet Sultens historie, er det skremmende hvor mange kriser det har vært opp gjennom historien. Det er også et tankekors at vi i Norge som bruker 10 % av inntekten til mat klager og sutrer sammenlignet med de som bruker 80 % av inntekten til samme formål.
Det er f. eks. skremmende å lese om hvilke konsekvenser et vulkanutbrudd kan få for matvaresituasjonen. Det var mange tanker som gikk gjennom hodet mitt når jeg leste, helt frem til hvem som bør få min stemme ved Stortingsvalget til høsten. Det at politikerne sa ja til at Ikea kan bygge på et område i Vestby som er landet beste kornjord, synes jeg er hårreisende. Etter å ha lest denne boken er ikke det blitt mindre hårreisende.
Jeg avsluttet med dette diktet av Kolbein Falkeid;
Hevn (Dissonans – 1968)
Jordens røst
taler lavmælt til oss.
Vi overdøver den
med vår snakksalighet.
Jorden tar det ikke tungt.
Den skal jo likevel
stoppe munnen på oss engang.
Sist sett
