Astragalen, Albertine Sarrasin
Jeg var betatt og en stor fan av Patti Smith allerede før hun håndhilste på meg mens hun sang People have the power i Vår Frues kirke i fjor sommer. Jeg satt i rullestol, hun synes sikkert synd på meg, kanskje hun trodde jeg hadde brukket en fot - hva vet jeg.
Jeg har selvfølgelig lest bøkene til Patti, og når hun skriver forordet til ei bok, og i det skriver at hun undres på om hun hadde blitt den samme uten å ha lest denne boka; ja da må jeg bare lese denne også.
Den er delvis selvbiografisk, skrevet av en småkriminell prostituert ung dame i Paris. Handlinga er at hun rømmer fra fengselet, brekker foten i fallet, kryper til en vei og får hjelp fra en annen kriminell. Disse to har mye til felles, lever side om side, men også med en stor distanse. Les rolig, for boka er full av disse gode setningene som i hvert fall jeg er ute etter når jeg leser. Teksten er krydret med; ja kanskje metaforer, men på en sånn måte at de ikke blir graut eller avsporelser. Hun har så gode beskrivelser på situasjoner og tanker at det er en fryd å lese.
Jeg må nevne at det tok litt tid før jeg kom inn i dette, så for meg var boka litt treg i starten, men når den så satt, så satt den godt.
Sist sett
