Bokelskere.no

Del 1

Morten Pedersen/Falck er ikke en mann det er lett å få sympati for. Med det har kanskje heller ikke vært forfatterens intensjon.

Verre er det, synes jeg, at det er vanskelig å få forståelse for mannen -- hvem er han, hva har gjort han til den han er, hva driver han. Morten Falck er ambivalent til sin prestegjerning allerede som student, han strever med sin seksualitet, han er selvhøytidelig og unnvikende. Slik jeg leser dette, blir vi fortalt om Falck, snarere enn å komme under huden på han. Det burde være mulig å mobilisere medfølelse med denne plagete mannen, hans usympatiske sider til tross. Jeg kjenner at han forblir relativt likegyldig for meg.

Kim Leine har en historie å fortelle, og han gjør det til tider godt. Han kan åpenbart sitt stoff. Jeg slutter meg uten videre til lovordene som er sagt om miljøskildringene, i Danmark, under overfarten og på Grønland. Interessant, tankevekkende og godt skrevet, selv om det noen steder blir for mye av det gode. Jeg kan heller ikke la vær i henge meg opp i at forfatteren to ganger, før en tredjedel er lest, bruker klisjeen «å synge så taket løfter seg». Vi snakker tross alt om en vinner av Nordisk råds litteraturpris!

"Jeg kjenner at han forblir relativt likegyldig for meg."

Under huden på han kommer vi ikke, nei. I alle fall ikke så langt. Vi er betraktere som står på sidelinja og betrakter hva han holder på med, og er vel bare sånn passelig begeistret for det. Hva slags beveggrunner han har, får vi lite kjennskap til, men vi får noen hint om at han tiltrekkes av det litt bisarre - mennesker og fenomener som vanligvis ble sett på med avsky på den tida - og delvis helt fram til vår egen tid. Jeg speider fortsatt etter årsaker: Hva er det han vil, og hvorfor?
Jeg har heller ingen særlig medfølelse, men skulle gjerne ha visst hva som er drivkraften bak beslutningene hans. Så likegyldig? Nei, slett ikke.

Del 1 og del 2, første kapittel

Likegyldig er kanskje ikke presist. Problemet er at jeg ikke helt tror på Kim Leines sentrale personer; dermed blir de heller ikke så engasjerende.

Det begynte med Abelone. En tilsynelatende uskyldsren ungpike som plutselig viser seg å ha en glupsk, litt bisarr, seksuell appetitt. «Hun befaler ham å behandle henne dårlig og betale for ydmykelsene med noen usle kobberslanter» (s. 76).

Ikke noe galt med det og sikkert reelt nok. Men det er noe utvendig i skildringen av denne unge 1700-tallskvinnen. Jeg får ikke taket på henne. Hennes handlinger fremstår, i hvert fall for meg, som plutselige og umotiverte.

I del 2, første kapittel, som forfatteren forunderlig nok kaller «Svermere» (etter Hamsun?), er den en scene der bosetningens «ville» kvinner, går brutalt til verks mot en inntrenger, en ung kvinne fra en annen bosetning. Jeg har lest skildringer av grupper som kommer ut av kontroll, og gruppen, som gruppe, utfører handlinger som dens medlemmer neppe ville ha utført som enkeltmennesker. I for eksempel «Fluenes herre» (Golding) bygger dette spillet seg opp med en gruvekkende lovmessighet og subtil brutalitet. Hos Leine savner jeg dette. Han fyrer løs med adjektiver og sterke ord. Kvinnene «flirer hoverende», «ler ondskapsfullt», «skriker oppmuntrende», de «brøler», «gråter hysterisk» og «bryter ut i skingrende salmesang» (alt fra side 186). Jeg synes ikke dette er godt, snarere pålesset og utvendig. Jeg savner noe om av hva som skjer på det menneskelige planet, denne lovmessigheten som bringer spenning inn i handlingen – hvordan tingene blir som de blir, og ikke annerledes.

«Maria svinger mellom medfølelse og hat». Jeg kjenner dessverre hverken hennes medfølelse eller hat.

"Utvendig" er en god beskrivelse! Det gjelder vel egentlig alle personene vi blir presentert for? Og "subtil" er nok det siste ordet jeg ville tenkt på i forbindelse med denne boka. Fortellemåten innbyr verken til latter eller gråt, men vemmelse og gremmelse er også følelser.

Nå fikk jeg lyst til å lese Fluenes herre på nytt. Leste den for mange år siden, og husker den som noe av det beste jeg hadde lest til da.
Det er flere måter å skildre grupper som kommer ut av kontroll på, og det er nok riktig at Leine noen ganger benytter et språk som er "pålesset og utvendig". Og noen klisjeer finnes nok her også.

Jeg mener likevel at forfatterens stil og språk passer for å beskrive det som skjer i disse miljøene på den tiden. Jeg har ikke lest noe av Kim Leine før nå, så jeg vet ikke om hvordan språk og stil er i de andre bøkene hans. De fleste forfattere har en egen stil, som er mer eller mindre gjenkjennelig gjennom forfatterskapet.

For meg virker det som om Leine ønsker å uttrykke seg på et svært sanselig og detaljrikt språk.
Profetene i Evighetsfjorden er ikke først og fremst en psykologisk roman, men en skildring av en historisk epoke og et spesielt miljø. Og personene og deres handlinger er interessante i denne sammenheng. Det er nok riktig at vi ikke blir så godt kjent med deres beveggrunner og følelser, men det tror jeg skyldes Leines stil og hans intensjoner med romanen.

Beretningen er skrevet i 3. person, og fortelleren er ikke utpreget allvitende.
Vi hadde nok fått vite mer om Morten Falck om han var fortelleren (jeg-person)i denne historiske romanen.

"Svermere", ja. Hamsun har jo skrevet en liten roman med den tittelen (den eneste boken han skrev på oppdrag. Han skrev at om han hadde fått tid til å skrive 50 sider til, skulle "Svermere" blitt god litteratur (eller noe sånt)).
Tittelen på kapittelet i Profetene i Evighetsfjorden tror jeg henviser til Maria Magdalena og Habakuks forhold og deres etablering (og drømmene om det) av et eget kristent samfunn.

Puhh! Det var pensjonist-morraøkta.
God helg :-)

Litt av noen beskrivelser av været og hva det gjør med mennesker og bygninger. Det er som alt råtner på rot... Det er til tider litt vel mye synes jeg, ingen solstråler som titter fram så langt.

Jeg tror dette er bevisste hint fra Leines side. Et annet sted fikk jeg assossiasjoner til Ibsen, der det sto noe om at de var seg selv nok. I den danske utgaven er ordet "nok" sløyfet.

Hjelpe meg! Har etter eit par dagars opphald lese ferdig del 1, og nokre av skildringane på slutten her var litt vel nærgåande! Likte ikkje...Kan kanskje sei at romanen er av det realistiske/naturalistiske slaget?
Når det er sagt, så gjer boka inntrykk! Håper verkeleg at Morten Falck ikkje er representativ for resten av prestestanden på den tida!

Leine skal i allefall ha skryt for at når han først gjev seg i kast med grisete detaljar, så gjer han det ordentleg.

Promp og bæsj hører visst til de morsomste samtaleemner blant små barn. For oss voksne blir det vanskelig når vi begynner å kjenne lukta - og den kjennes godt i skildringene av forholda i kolonien!

Det ble i grunnen litt kjedelig på slutten av del 1.
Nå har jeg lest noen sider av del 2, og her får vi vite mer om hva som skjedde på Grønland før Morten Falck kom dit. Maria Magdalena og Habakuk - for noen navn! - virker som et par som jeg tror det blir interessant å bli bedre kjent med.
Motsetning mellom kristendom og hedenskap, dobbeltmoral og synd og skam.

Kim Leine skriver slik at det nesten blir ondt å lese om fornedring av mennesker, og ekle, detaljrike beskrivelser av kroppslige (inkl. seksuelle) utgytelser. Trenger ikke å være prippen for å føle det slik under lesingen.
Kom til å tenke på Jens Bjørneboe og Bestialitetens historie. Har ikke lyst til å lese den (tre romaner) på nytt. For å si det sånn.

Forresten:
På slutten av del 1 fikk vi et ymt (da Falck får vite hva han skylder Handelen) om hva det er som skjer i prologen ("Fallet"). I alle fall oppfatter jeg det slik.
Jeg liker i grunnen at noe av og til bare blir antydet for leseren. Og da kan jeg selvfølgelig ikke unngå å nevne Knut Hamsun, en mester på det området.
Kim Leines språk og stil er stort sett svært direkte og nærgående, men jeg liker det også, med noen forbehold (jfr. ovenfor).

"Maria Magdalena og Habakuk - for noen navn!"

De hadde nok "sine egne" grønlandske navn de også, - før misjonen sørget for de bibelske!