«Hos Statsarkivet i Kongsberg står restene etter jakten på utenlandsformuen til en av norgeshistoriens aller største skipsredere og mest beryktede skatteunnasluntrere, Anders Jahre. Her finner vi nesten 150 hyllemeter med dokumentmapper. Det vil si rundt 500 000 dokumenter som oppsummerer hvordan en formue på rundt 90 millioner dollar ble gjemt - og funnet igjen. Det er et viktig stykke norsk økonomisk historie Dette er de opprinnelige Panama-papirene. Ved å følge papirsporet rundt omkring i verden, klarte en pågående journalist, og deretter noen utrettelige advokater i Jahre-saken, å bekrefte eksistensen av og å spore opp en skjult formue i utlandet, plassert i skatteparadisenes skattevennlige havner.
Jahre var ikke den eneste. Bergensrederen Hilmar Reksten bedrev samme praksis, og metoden var den samme: Ved hjelp av stråmenn og stråselskaper gjemte han en betydelig formue i utenlandske skatteparadis for å unndra beskatning i Norge - ogved hjelp av samme metode avdekket journalister og advokater som jaktet på formuen det samme mønsteret. Dokumentmengden var også her enorm. Rundt 100 000 dokumenter avslørte på den ene siden hvordan Reksten-familien gjemte pengene sine, og også hvilke brikker som hjalp advokatene i jakten på pengene til å pusle sammen et bilde av hvor og hvordan pengene var gjemt.»
Sitatet over er fra kapittelet Introduksjon i boken Penger i paradis – Historien om Anders Jahres og Hilmar Rekstens skjulte formuer av Trond Gram. Boken handler om hvordan rederne opparbeidet og skjulte formuen i utlandet. Men aller mest jakten på formuen som foregikk lenge etter at de var død. De som bidro til å skjule formuen var banker i utlandet og advokater. Et kobbel av hvitsnippforbrytere. I Rekstens tilfeller fikk han hjelp av deler av familien. I Jahres tilfelle som ikke hadde barn, begynte hvitsnippforbryterne å «spise av lasset» etter at han var død.
Boken på 271 sider inkl. register som ble utgitt i 2017 av Pax forlag er spennende; for meg mer spennende enn en krimbok. Jeg kjente ikke til detaljene slik de fremstilles i boken, og det er hoderystende å lese hvor langt mange gikk for å skjulte sannheten og å lyve. Dette gjelder særlig etter at rederne var døde. Grådigheten synes ikke å ha grenser for mange av dem.
Jahre og Reksten ønsket selv å bestemme hvor mye skatt de ville betale. Å plassere formue i utlandet var også en måte å forsikre seg mot kriser som kunne komme. Reserver til dårlige tider. Jeg lurer på hva de hadde tenkt om de hadde fått opplevd hva etterkommere og medhjelpere gjorde med formuen etter at de var døde.
Boken omfatter deler av redernes liv. To redere som har betydd mye for det norske samfunnet. To sterke personligheter. Det er viktig å ha med seg når en leser boken. Denne historien kan sikkert fortelles på flere ulike måter. Trond Gram har fortalt den på sin måte. En god og spennende bok var min leseopplevelse.
Sist sett
