Slik jeg leser Pesten, bruker Camus sykdommen for å drøfte flere grunnleggende spørsmål. Valget av sykdom er neppe tilfeldig.
Pesten som en metafor på nazisme eller en mer generelt advarsel mot totalitære styresett, har vært nevnt av flere. Et sitat som gir uhyggelige assosiasjoner: «midt på natten (kunne en) se underlige tog av slingrende trikker uten passasjerer langs kysten. Innbyggerne hadde til sist oppdaget hva det var. Til tross for patruljene som forbød adgang til strandveien, lyktes det mange å liste seg ut på bergknausene (…) for å kaste blomster ned på i de åpne tilhengerne når trikken passerte. De hørte vognene skrangle avgårde med sine blomster og lik.» (s. 121) Trikkene er på vei til krematorieovnene.
Jeg leser en ram kritikk av kristendommen, særlig i presten Paneloux’s siste preken. Presten snakker om hvordan alt ligger i Guds hånd, er opp til Ham, hvordan Gud har en mening med å påføre mennesket lidelse. «Den mest grufulle prøvelse ble en vinning for den kristne.» (s. 150) og «Vi burde begjærlig gripe til det uforståelige som blir budt oss, nettopp for å gjøre våre valg. Barns lidelser var bittert brød, men uten dette brød ville vår sjel gå til grunne i åndelig hunger.» (s. 152). Presten tar konsekvensen av sin tro. Når han selv blir syk, han vil ikke ha lege.
Her er lag på lag. Boken kan, som flere er inne på, leses og tolkes på flere og ulike måter.
Journalisten Rambert kjemper med seg selv i et tilsynelatende umulig valg. Skal han søker sin egen, individuelle lykke eller å bli værende og kjempe for fellesskapet, med reell fare for sitt eget liv? «– Intet i verden er verd å vende seg bort fra det man elsker. Og likevel gjør jeg det selv, uten å vite hvorfor.» (s. 141). Rambert er ikke alene om å stå i dette valget, men han er én tydelig eksponent for det.
Tarrou tar et oppgjør med dødsstraff (enda det innebærer et brudd med hans egen far). I siste del er temaer som vennskap, kjærlig, håp og selvoppofrelse fremtredende.
Bortsett fra stedsangivelsen er teksten nærmest fri for referanser til at byen ligger i et afrikansk land. Jeg tror det er tilsiktet; dette kunne ha foregått hvor som helst. Dette grepet bidrar til bokens allmenngyldige karakter. Derimot er det en påfallende mangel på kvinner. Mennene spiller hovedrollene, fører de viktige diskusjonene, utfører de viktige handlingene. En avspeiling av datidens kvinnesyn.
Boken grep meg. For meg var det nøkterne språket riktig. En bok som etter så mange år fortsatt vekker debatt og etterlater oss lesere med mange spørsmål, må være en god bok! Til slutt begrunner beretteren sin bok, «for ganske enkelt å fortelle om det en lærer under en farsott, nemlig at det finnes mer hos menneskene å beundre enn å forakte.»
Tja, kunne vi enda føle oss sikre på det.
Viser 2 svar.
Eg ser ikkje pesten som metafor, men som eit symbol. Pest kan opptre som metafor i uttrykk som "ho er ei pest og ei plage", dvs. at som manglar i samanlikninga, men i denne romanen er det tydeleg, som du peikar på, at pesten står for noko anna enn det reint konkrete. Fascisme har vorte nemnd - jo, sjølvsagt, men eg trur det ikkje ville vere i Camus si ånd å identifisere pesten. Står han ikkje for noko som trugar menneska reint generelt, noko vondt, og så ser vi korleis mennesket oppfører seg under slike trugsmål? Litt som hos Duun, i Menneske og maktene? Situasjonen er håpløs, og vi gir oss ikke, står det hos Jan Erik Vold ...
det finnes mer hos menneskene å beundre enn å forakte,
Tja, kunne vi enda føle oss sikre på det.
Tanken din gir oss alle noe å grunne over, for de fleste av oss trenger å jobbe med det å se det gode i mennesker vi kanskje forakter og misliker.
Sist sett
