Bokelskere.no

Jeg har lest og klødd meg i hodet. "Filosofien" er såvidt fattbar: I krisetider vil mennesker søke sammen for å holde situasjonen på et levelig nivå for sine likesinnede, og ikke minst for seg sjøl. Det gjelder å holde ut og ikke gi opp; før eller siden kommer man ut på den andre sida av helvete - men kommer man styrket ut og endrer holdninger, eller tar man opp igjen livet slik det var før?

Jeg greier ikke å trekke noen konklusjoner ut av denne romanen, ikke engang om pesten er ment som en politisk eller moralsk prøvelse. Det jeg sitter igjen med, er bare spørsmål.

Camus har valgt å legge handlingen til Oran, den nest største byen i Algerie, der han sjøl må ha vært godt kjent. Det må han ha hatt en mening med, men jeg finner den ikke. Han beskriver byen som det jeg ville kalt et "høl" - iallfall estetisk sett. Grå og trist, med mennesker som er stivnet i vaner og rutiner.

Persongalleriet er europeisk, trass i at flertallet av innbyggerne i byen må ha vært arabere - hvem var det som ble isolert/isolerte seg? Vi hører om kirkelig engasjement, men hva foregikk i alle moskeene?

Kanskje det kommer flere opplysende innlegg etter hvert, men foreløpig nøyer jeg meg med dette. Og et spørsmål: Har jeg oversett noe undervegs? Noe som kan tyde på at den innfødte befolkningen var en del av dette dramaet?

Jeg har noen tanker og refleksjoner rundt det jeg har lest om romanen og forfatteren. Camus er som flere er inne på født i Algerie i 1913 av fransk/spanske foreldre. Han bodde der til slutten av 1930, og var i perioder inspirert av kommunismen. sosialismen, og mer filosofiske emner som eksistensialismen, absurdismen og nihilismen. Vanskelige navn på egentlig enkle temaer. For eksempel, absurdismen; det finnes ikke noen mening i livet utover det vi selv gir det. Camus sies å være en tilhenger av denne retningen. Pest rammer vilkårlig og er totalt meningsløs/absurd.

Boka kom ut i 1946, og Camus hadde vært i Frankrike noen år og fått oppleve beleiringen av landet. Det skrives at romanen er en allegori eller metafor for nazistenes okkupasjon av Frankrike. Selv nektet han for å bli puttet i en hver bås, spesielt eksistensialismen, som jeg veldig enkelt tolker til den måten vi eksisterer/lever på - når det gjelder liv og lære, tro og moral osv. Søren Kierkegaard (1813-1855) kalt eksistensialismens far, gir spesielt utdypende teorier for de som er nysgjerrige, han anbefales.

Jeg skuffes imidlertid over Camus, verken språket, historien eller karakterene begeistrer meg, men det meste kan selvfølgelig skyldes min egen sinnstilstand, jeg tar det med i beregningen når det gjelder alt jeg leser for tiden.