Bokelskere.no

Konstruert og mangelfull debut

Elvira bor alene i barndomshjemmet sitt i Risør. Hun jobber som revisor og trives best i sitt eget selskap. Andre mennesker forstår hun seg ikke på. Hun holder dem helst på avstand. Dette fungerer fint helt til den pensjonerte jordmoren i nabohuset brått dør og kvinnen som leier stua på toppen av heia, forsvinner. Elvira mistenker at noe ikke er helt som det skal og bestemmer seg for å nøste opp det som tilsynelatende er et mysterium med mange løse tråder.

For å løse mysteriet tar den sarkastiske Elvira med seg den avdøde Mathildas hund og får hjelp av sine sære kolleger. Alt er lagt til rette for en roman med både spenning og humor. Dessverre er det noe med selve konstruksjonen som ikke helt fungerer. Romanen fremstår som sprikende og ubestemmelig. Hva vil den egentlig være? Den gir ikke leseren noen rom til å lure. Alt er konstruert og tilrettelagt, brikkene faller litt for lett på plass.

Språket i romanen fremstår som enkelt og forutsigbart. Elvira har sine faste fraser («For Guds skyld» o.l.) som gjentas til det kjedsommelige og metaforene er tidvis uoriginale («Thorvald og Håkon er stille som knappenåler»). Dialogene oppleves dessuten som unaturlige og konstruerte. Den generelle tendensen i romanen er at språket virker tamt og påtatt.

Romanen åpner med en slags prolog. Et minne om en far. Dette er det første glimtet vi får av noe som åpenbart er viktig for Elvira. Det var noe med faren hennes. Han skilte seg ut, passet ikke inn. Han ble plukket på, latterliggjort. Denne delen av historien får leseren kun glimtvis innblikk i, på tross av at det kanskje er romanens mest interessante og kritiske punkt. Det er en avstand der, som om verken forfatter eller forteller ønsker å gå ordentlig inn i det. Historien om faren er der bare delvis, og oppleves dermed først og fremst som irriterende, som noe som holdes skjult uten at vi helt får vite hvorfor.

Uten vesentlige feil og mangler lever ikke helt opp til sin tittel. Den mangler både flyt i språket og en tydelig retning. Den prøver på noe, men får det ikke helt til.

(Anmeldelse opprinnelig skrevet som oppgave til faget NOR4314 på UiO, våren 2017)

En anmeldelse bør ta hensyn til hva du faktisk anmelder. Tviler sterkt på at forfatteren forsøkte seg på en Nobel Litteraturpris. Dette er en lettlest humoristisk feel good sak. Og slutten var.....morsom!

Ingenting i min anmeldelse tilsier at jeg forventet en Nobelprisvinner. Jeg tok utgangspunkt i romanen jeg leste og synes ikke den var god nok. Også lettleste og humoristiske romaner bør være velskrevne og originale. Vi har alle forskjellig smak og stiller ulike krav til bøkene vi leser. Jeg har ingen problemer med å forstå at mange liker denne romanen, men for meg var den rett og slett ikke god nok.