En fortelling om verdighet og om at ekte vennskap, sympati eller kjærlighet ikke kan porsjoneres ut i dannede former.
Szabó er best når hun beskriver jeg-personens usikkerhet og tilkortkommenhet i et liv hun bare måtelig mestrer. Emerenc, hushjelpen og gatas vaktmester, er en grandios skikkelse som forfatteren gir alt jeg-personen ikke har: kompromissløshet, verdighet, ryggrad, skarpsinn, til og med renslighet. En enkel, men virkningsfull kontrast, spesielt fordi begge beundrer hverandre dypt. Men Szabó er etter mitt syn i overkant glad i den antikke mytologien og benytter seg oftere av "tell don't show" enn det omvendte. Lite overlates til leserens fantasi når samspillet mellom mennesker i romanen skal analyseres, og når ting virkelig spisser seg til, blir det "mytologisk".
Sist sett
