Det er 26. juli 2016.
Granåsen arena utenfor Trondheim fylles opp av mennesker som er i ekstase over at selveste Bruce Springsteen "the boss" skal synge og spille med det legendariske E Street Band. Det nydelige været som funklet over skogen og hoppbakken dagen før er typisk og begredelig nok erstattet av tyngre og tyngre regnskyer.
Før konsertens start sprer de eder og galle utover publikum i form av store og uvelkomne regndråper. Snart åpenbarer det seg et fargerikt fellesskap av ymse regnponchoer over hele området, - blått, rødt, gult, hvitt, grønt og oransje i en salig blanding.
Man kan si at sjefen sjøl har det verst tenkelige utgangspunkt for å få i gang stemninga!
Når han drar i gang "Who'll stop the rain?" (Creedence Clearwater Revival) som åpningssang, blir man klar over at det er en dreven entertainer som står der fremme og forsøker å få liv i vannskadde og småkalde trøndere.
Tre timer senere har et av min ungdoms store idoler forvandlet stive pinner til medgjørlig, kokt spaghetti.
Spørsmålene som vi stiller oss etterpå er; hvordan i huteste heite klarer han det? Gamle fyren, - ikke en eneste pause, og et repertoar som bare var helt magisk.
Det er klart jeg måtte lese biografien hans da den kom ut på norsk.....
Bruce Springsteen som forfatter er like ordrik og utholdende gjennom godt og vel 500 sider som han er på scenen. Oppvekst, ungdomstid og en brennende vilje om å lykkes i musikken blir malt utover. Hardt arbeid lønner seg, han slår gjennom og går detaljrikt til verks når han skal beskrive veien mot suksess.
I partier forbauser han meg, fordi han har en fortellerstemme og metaforer som virkelig levendegjør historien og budskapet. Med litt trening er jeg sikker på at han kunne gjort det like skarpt med penna som han har gjort det med låtene og gitaren.
Han er ærlig, og rosemaler ikke akkurat seg selv, - jeg blir kjent med en mangefasettert fyr som strir både i forholdet til sin far, utallige mislykkede kjærlighetshistorier og en rastløshet som til slutt bikker over i tunge depresjoner, særlig i hans godt voksne år.
Personlig synes boka kunne vært kortet litt inn, det var partier som var litt for utmalende og detaljrike.
Jeg likte derimot hans beskrivelse av vennskapet med Steve, respekten for Clarence Clemons og ikke minst hans rørende hyllest til kona Patti.
Men hvordan gikk det med Bruce og faren? Kom de overens til slutt, eller ble farens psykiske sykdom altoverskyggende? Og hvordan gikk det med Bruce som far? Har fortid og oppvekst gjort farsrollen vanskelig? Og sist men ikke minst: hvorfor mistet Bruce og Steve kontakten? Alt dette og mye, mye mer får du svar på i denne boka, som ikke er utleverende i form av skandaler, men personlig nok til at man blir litt kjent med mannen bak gitaren.
Bruce Springsteen, - takk for at du gav oss trøndere en glitrende kveld selv trønderværet ikke kunne vaske vekk glansen av!
Du har i tillegg rørt meg i enkelte deler av boka di, du har også fått meg til å le og jeg har fått svar på mange spørsmål som for evig og alltid gjør deg både til "the boss" og mannen i gata som strever for å få livet til å gå i hop, slik vi alle gjør i deler av vår eksistens noen ganger.
Rock on! Terningen sklir fornøyd nedover gitarhalsen, spretter over strengene som lekent plekter og lander stødig på en svært, svært god firer.
Sist sett
