Bokelskere.no

Jeg har nå kjempet meg gjennom fjerde handling. Vi møter en egoistisk, brautende og selvgod Peer; «Det gyntske selv, det er det hav av innfall, fordringer og krav, kort sagt alt nettopp mitt bryst hever og gjør at jeg som sådan lever». Her er det ikke mye omtanke for andre mennesker, ei heller ikke evne til å se seg selv som en del av et fellesskap. (Kommer, uten å ville det, i tanker om en viss president). Hos den unge Peer så jeg glimt av forsonende trekk, de er vanskelige å finne hos den gamle (i hvert fall så langt).

Ibsen tegner opp en rekke forunderlige, dels eventyrlige skikkelser Peer møter. Jeg går ut fra at disse på en eller annen måte representerer ulike sider ved livet, ulike utfordringer. Strever med å få tak i dette og håper på innspill fra dere andre.

Har kikket i den gamle diskusjonstråden og fant dette innlegget fra Karin Jensen:

Siterer fra boka Født til kunstner av H. Heiberg. Han gir oss en grei beskrivelse av personen Peer Gynt: «Løgnhalsen, skrytende, men feig når det kommer til stykket, en karikatur av individualismens ide, mannen som sviker alt og alle, men mest seg selv»

Godt sagt!

(Den gamle tråden anbefales.)

Da har jeg også lest hele fjerde handling, og det er ikke så mye å føye til det du skriver om denne delen av Peer Gynt.
Stykket var tenkt som et lesedrama (f. eks: Anitra og Peer rir gjennom ørkenen), men senere innså Ibsen at det også kunne oppføres på scenen. Edvard Grieg fikk i oppdrag å komponere musikk til stykket. Og hvilken musikk! Jeg har forstått det sånn at fjerde handling ikke ble spilt tidligere, men den er vel med i nyere oppsetninger (ved Gålåvatnet f.eks.). Noen som vet noe om dette?

Forresten:
I Fjerde handling er det lagt inn en liten scene, som nesten forsvinner i alle de andre, lange opptrinnene. Vi befinner oss plutselig "høyt oppe mot nord. En hytte i storskogen":

(En middelaldrende kvinne, lys og smukk, sitter og spinner utenfor i solskinnet.)

K v i n n e n (kaster et øye nedover veien og synger):

Kanskje vil der gå både vinter og vår,
og neste sommer med, og det hele år; -
men en gang vil du komme, det vet jeg visst;
og jeg skal nok vente, for det lovte jeg sist.

(lokker på geitene, spinner og synger igjen.)

Gud styrke deg hvor du i verden går!
Gud glede deg, hvis du for hans fotskammel står!
Her skal jeg vente til du kommer igjen;
og venter du hist oppe, vi treffes der, min venn.

Solveig er altså "middelaldrende" nå, og venter fortsatt like tålmodig på Peer. Hun vet ikke en gang om han er i live, men dersom han er død, stoler hun på at de vil treffes i det hinsidige.

Lurer på om "Anitras dans" ligger på YouTube.

Det gjør den

Vakkert!

Men er det orientalsk? Danser beduinhøvdingens datter så mye på tåspissene og så lite med magen?
(Ja da, jeg vet at Griegs musikk setter noen rammer.)

Ser lite orientalsk ut, ja.
Ser det er benevnt "Perm ballett", så det er kanskje klassisk (og russisk) ballett.
Har i grunnen svært lite greie på det, men det er i mye tåspissdans i klassisk ballett. Eller?
Men Griegs musikk kommer jo godt til sin rett.

Et sidesprang i sakens anledning – Ibsen spilles over hele verden (bokstavelig talt). Peer Gynt er blant annet satt opp ved pyramidene i Egypt.

Det hadde vært artig å visst noe om hvordan andre land løser Dovregubben, trollungene, heksene, nissene – disse skikkelsene som er så urnorske. Hvordan ser for eksempel den indiske gjengen i Dovrefjell ut? Bygger de på indiske, mytologiske skikkelser?

Noen som vet noe om dette? Ikke nødvendigvis fra India, men fra et hvilket som helst land.