Nina Lykke hamrer på måtene mennesker forholder seg til hverandre. Kjærlighet, penger, foreldre-barn-forhold, svigerfamilie, arv og ambisjoner - alt filtreres gjennom øynene til Liv, som er forgjeldet og ulykkelig. Boken følger henne noen dager i Oslo i mai, med tilbakeblikk på hvordan hun havnet i en muggen kjellerhybel på Sagene.
Boken er et forvarsel på Nei og atter nei (2016). Historien skildrer alle mellommenneskelige forhold som ulike kamptilstander hvor man slåss om overtaket, og bare konvensjonene hindrer hovedpersonen i å brøle ut sitt raseri. Nei og atter nei dissekerte kjærligheten, Oppløsningstendenser enkeltmennesket i dagens Norge.
Oppløsningstendenser kler av verden, og alle med en bitteliten kyniker/analytiker i magen vil finne masse formuleringer å nikke til. Men helsvart er det ikke, og uten å røpe for mye, var det deilig å lese om en deprimert hovedperson i norsk samtidslitteratur som faktisk makter å ta tak i livet sitt, og finne hjem til menneskene til slutt.
Eneste lille skjønnhetsflekk er skildringen fra Bergen. Den er klart svakere enn resten av boka, og burde vært plukket ut.
Sist sett
