Bokelskere.no

Veldig overrasket over at dette var en Riverton-vinner.

Jeg synes temaet virket spennende, terrorceller i Norge, men spenningen er fraværende i boka. Den største mangelen ligger i personskildringene. Kristensen klarer aldri å komme under huden på sine karakterer - jeg forstår ikke motivasjonen bak deres valg, og i stedet for å få gode beskrivelser av de voldsomme følelsene som ligger bak, blir det hele nesten tegneseriepreget.

Så er det litt for mange tilfeldigheter og klisjeer enn godt er.

Artig at handlingen foregår i Oslo, og at jeg dermed kan se for meg hvor hendelsene skjer og hvor karakterene beveger seg. Men at denne boka er rost opp i skyene av kritikerne - virker slik på omslaget i hvert fall - virker merkelig.

Jeg er enig med deg Skaar, - Dødsriket sammenlignet med debuten En Kule blir en størrelse mindre - og vel så det. For her, som du påpeker, vil det bare seg ikke; spenningen uteblir, - i alle fall på en slik merkbar måte at jeg dessverre velger å gi opp (etter ca. 60 s.). Det er skuffende ikke minst fordi det er en Riverton-belønnet bok vi snakker om, og jeg er enig med andre her på Bokelsker.no om at det var debutverket hans som skulle ha vært belønnet. Noen andre mener også at de følgende bøkene etter debuten ikke når opp til de (enestående) høyder debutboka var i besittelse av.

Handlingen begynner bra nok den med start i Saudi-Arabia. Så trekkes teppet opp for to siviløkonomer i Oslo med planer om å gjøre det helt store i den merkantile verden. Greit nok. Men, så føres vi inn i enda en historie: noen selvmordsbombere på Kringsjå ved Sognsvann. - Jeg må ærlig talt si at jeg ikke vet helt hva som skjedde med meg og lesningen,..... om det blir å sprike for mye, at forfatteren skulle ha tatt seg bedre tid på ..... ventet med å introdusere - disse sidehistoriene. Heller ha - som i En Kule - konsentrert seg på å utvikle og å fortelle mer om hoved hendelsen; nemlig hendelsene i Saudi-A. I En Kule synes jeg fortellingen spinner og sentrerer seg om hovedpersonen, med forgrenede fortellinger eller beskrivelser av miljøer som står i relasjon til vår hovedperson. I Dødsriket opplever leseren 3 tilsynelatende selvstendige handlingsforløp komme tett. Lurt?

Formelen fra En Kule skulle Kristensen ikke ha rørt ved, men dette er for så vidt ikke en dyptpløyende analyse, bare mer som en støtte-kommentar til Skaar.