Ekspeditøren på Ark viste meg to ulike bøker da jeg skulle bytte inn en velment julegave, - "Snøbarnet". (Sistnevnte er forøvrig en fortreffelig bok, se tidligere anmeldelse.)
Fikk valget mellom en totalt ukjent forfatter fra Finland, og en noe mer kjent skikkelse fra norske bokpermer, Trude Teige. Siden jeg har lest så mye om 2. verdenskrig og skjebner derfra i ulike perspektiver, ble valget denne ukjente Tommi Kinnunen.
Lystig la jeg bokside etter bokside bak meg, men ble heftet av mange spørsmål om både historien og hovedpersonen. Jeg må innrømme at 50 sider inn i særs gode personskildringer men akk så sparsomt utbrodert historie, lurte tvilen mellom svart/hvite sider. Hadde hun dama på bokhandelen lurt meg? Hva var det jeg ikke så, som "alle" andre tydeligvis hadde fått med seg?
Tålmodighet stå meg bi! Og det gjorde den, - tålmodigheten altså.
For jeg leste videre, om Maria, Lahja, Kaarina og Onni. Fire mennesker.
Fire perspektiv på historien,slekta, hemmelighetene og livet i Finland fra 1890 og nesten frem til vår tid. Fire puslespillbiter, der historien danner et helt bilde først når siste person har talt ut i fra sitt perspektiv.
Hvordan har Marit sitt virke som jordmor og aleneforsørger innvirkning på datteren Lahja, og hvorfor nærmest hater Lahja mannen sin, Onni? Hva skjedde egentlig med Onni, og hvorfor er forholdet mellom svigermor Lahja og svigerdatter Kaarin så dårlig?
Alt dette og mer til får vi svar på når siste punktum er satt i en bemerkelsesverdig bok. Ettertanken, ettertanken kjære leser, - den sitter i, og får meg til å trekke paralleller til andre slekter, hemmeligheter og hvordan vi blir og gjør til vår verden i skyggen av slekt og fortid, iblandet tidens gang og fremtidens muligheter.
Kjære Tommi Kinnunnen. Du skal vite at det er en hedersbetegnelse at jeg ikke før slutten av boka fikk med meg at du er mann, lite bevandret i finske navn som jeg er.
Misforstå meg rett, - det er flott å være mann, men du skriver kvinneperspektiver på en slik måte at i alle fall jeg synes det er praktfullt og nesten utrolig at du klarer det så bra uten egen erfaring. Du har skrevet en roman jeg med hånden på hjertet aldri kommer til å glemme. Du puster storheter som Doris Lessing og John Iriving i nakken, - uten sammenligning for øvrig. Når språket ditt også frydefullt spretter lekkert over boksidene, ja så gir jeg meg ende over.
En vindfull, grå onsdag glimter terningen til med seks øyne, hvilket er meget velfortjent og vel så det!
Sist sett
