Bokelskere.no

Dette er ikke den enkleste boka å skulle skrive en bokomtale om. Det tok nemlig en stund før jeg selv skjønte sammenhengen mellom det jeg i begynnelsen oppfattet som temmelig løse fragmenter., hvor forfatteren springer i tid og mellom ulike personer, uten at overgangene forklares nærmere.

I boka ”Imot kunsten”, som Espedal mottok Kritikerprisen for, skriver forfatteren om seg selv og sin familie i tre generasjoner. Han vokste selv opp i Bergen. Etter å ha mistet kona, flyttet han og datteren ut til Askøy. I sin iver etter å slukke alle savn hos datteren, forsøkte han både å være far og mor for henne. Gjennom hans allestedsnærværelse i ett og alt, fikk datteren til slutt nok. Hun hadde intet behov for at faren alltid skulle være der for henne. Hun trengte luft og ikke minst frihet.

Espedal forsøker å livnære seg som forfatter. Han og datteren lever faretruende nær fattigdomsgrensen. Det er så vidt det går rundt. Han skriver seg gjennom sin ensomhet og fortvilelse, noen ganger ved å se tilbake på sitt eget liv og andre ganger ved å grave i familiens historie. Han har mange fellestrekk med sin bestefar, som oppdro sine to morløse døtre alene. Fellesnevneren for både ham selv, faren og bestefaren er deres ensomhet.

Det tok litt tid før jeg vennet meg til Espedals spesielle fortellerstil, der han noen ganger maner på det samme, nesten som om han er redd for at leseren ikke skal forstå hva han mener dersom han ikke gjentar seg selv. Etter hvert ble det nettopp denne måten å fortelle historiene på som fascinerte meg mest. Mens andre forfattere strør om seg med metaforer, bruker Espedal et enkelt språk. Som for eksempel på side 124, hvor han skriver følgende:

”Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare meg uten min far, jeg våger ikke å tenke på det, og likevel tenker jeg på det tidlig og sent, om morgenen når jeg våkner og om kvelden: jeg vil ikke klare meg uten ham. Jeg må klarer meg uten ham; om noen år er han borte …”

Gjennom denne måten å beskrive sin savn og lengsler, får forfatteren frem noe ekstraordinært sårt. Og som jeg som leser ble sterkt berørt av. Han er også glitrende til å beskrive stemninger. Som når han på side 46 skriver:

“Leiligheten hadde alt, men den manglet kjærlighet, det var ingen kjærlighet mellom mannen og kvinnen i denne leiligheten, snarere en forakt som med årene vokste til hat, i årene etter at de to døtrene hadde flyttet ut var det ingenting annet enn hat tilbake, hatet mellom mannen og kvinnen, det fylte alt, hvert eneste rom. Det ble synlig det som hadde vært skjult i den store leiligheten, denne forakten, dette innestengte hatet, det kom frem og ble helt tydelig, vi så og hørte det nå, hvordan de angrep og såret hverandre, hvordan de skjelte hverandre ut og ydmyket hverandre, hvordan de gneldret til hverandre, som to dyr, han og hun.”

Alt i alt en svært fascinerende og spesiell roman , som jeg med stor sannsynlighet kommer til å lese om igjen. Da slipper jeg også å sitte og lure på hvem sin historie forfatteren er i gang med å fortelle; sin egen, farens eller bestefarens historie. Jeg skjønner svært godt at denne boka har blitt prisbelønt og også ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris.

Dette er den første jeg leser av Espedal. For en tekst! Å klare å beskrive en tilværelse som er så skjør og spinkel og samtidig så forbundet og ikke til å unnslippe. Gleder meg til de andre bøkene hans - dette blir en litteraturvinter som blir mye sårvakrere (takk Stein Roll) og enda mer lærerik enn fjorårets Knaus-vinter.

Tomas Espedal klarer det jeg synes svært få klarer. Han skriver poesi i fortellingsform med stor intensitet og språklig rytme. Som oftest snubler de som prøver. Det blir distansert, det blir påklistra, det blir falskt. Men Espedal klarer det på en jordnær og ærlig måte. Jeg likte denne boka veldig godt.

Fikk denne i lydbok i går jeg, den er prioritert, så det blir snart til at jeg lytter den....(Merkelig forresten hvor mange av dagens norske forfattere som er på en "bølge av fars-opptatthet", men det er vel for så vidt et til alle tider aktuelt tema...)

Jeg skal høre ferdig Imot kunsten fordi jeg vet det er en god bok, men jeg strever med å like den. En del formuleringer virker som assosiasjonsleker uten mening utover språket. Passasjen om jeg-personens arm som er morens arm, f.eks. Er det andre som strever med dette? Jeg syns Knausgård er mer tilgjengelig i sine beskrivelser. Og Sofi Oksanens Utrenskning var helt fantastisk.

Jeg tror denne boka egner seg best for lesing "på ordentlig", jeg. Jeg liker veldig godt å høre på lydbøker selv, men akkurat denne tror jeg ikke jeg ville tatt som lydbok. Jeg innbilder meg at Espedals noe "manende" måte å skrive på, kan bli litt kunstig å høre som høytlesing. Jeg brukte litt tid på å venne meg til fortellerstemmen hans.

For øvrig er jeg helt enig i at Knausgård er mer tilgjengelig. Men er ikke det litt typisk da? Lett tilgjengelige forfattere får som regel ikke så mange priser. Forfattere som kun blir forstått av et bitte lite mindretall derimot ... noe helt annet!

Gikk ut denne i går jeg...og nå har jeg faktisk hørt to bøker som jeg ikke "hadde kjemi med", sjelden det. (Lucifers evangelium og denne), med denne kan jeg ikke helt forklare hva som gjorde det, men det ble ingen feel-good-følelse hos meg med den...joda, den var vakker i partier, og den hadde en særegen melankolsk tone, så det vil jeg huske den for..

Ja, det kan du si! Men det er også veldig spennende at menn - og atpåtil forfattere! - går inn i sitt sjelsliv og gransker sine dypere tanker og følelser! Og stiller spørsmål ved familiemønstre, arv og miljø etc. Dette har jo kvinner - og i særdeleshet kvinnelige forfattere - drevet med i årtier. Der vi søker sjelsliv og følelser, har menn tradisjonelt søkt action. Så jeg ønsker denne bølgen velkommen, jeg! ;-)

Jeg er spent på hva du vil synes om boka! Jeg har selv hørt meg gjennom hundrevis av lydbøker helt siden lydbok-bølgen tok av. Noen bøker egner seg godt for lydbøker - andre ikke. Denne gangen tror jeg at jeg holder en knapp på den "ordentlige" boka. Grunnen er at det er så mange setninger det er verdt å grunne ved, og som kanskje forsvinner litt i en lydbok .... Alt kommer imidlertid an på oppleseren (alfa og omega for meg i hvert fall) ...

Jeg fikk et mye bedre innblikk i denne etter at jeg opplevde Tomas Espedal på Kapittel 10. Litteraaturfestivalen i Stavanger. Har blogget litt om den og lagt inn en liten video-snutt jeg tok.

Nå skal jeg da virkelig ta for meg denne en gang til...jeg hadde nok ikke den rette innstilling og ro da jeg lyttet den. Etter en time på et arrangement med forfatteren i dag, skal jeg tilnærme meg den på en helt annen måte. Jeg lærte litt av hvert i dag......og du verden, Tomas Espedal var jo helt breddfull av humor. Jøss, hadde ikke ventet meg dette..etter det melankolske og tunge preget jeg syntes Imot kunsten hadde....men nå forstår jeg langt mer....

Likte veldig god oppleserens stemme i denne boken men må si meg enig med deg om at jeg nok ville fått mer ut av boken som "ordentlig" bok. Dette på grunn av alle hoppene i tid uten overgang, ble jeg ukonsentrert i noen min så mistet jeg lett tråden og var nødt til å trykke på tilbakeknappen.
Og så dette med menn som går inn i sitt sjeleliv. Du burde lese/høre på Anders Paulrud - Kärleken Till Sofia Karlsson.

Jeg noterer meg tipset du kom med! Takk! ;-)