Bokelskere.no

Arv og miljø må være en av de mest omtalte 2016-bøkene. Og det er ikke uten grunn, selv om det kanskje er av feil grunn.

For meg betyr det ingenting om boken er selvbiografisk eller ikke - kanskje skyldes det at jeg er opplært inn i forfatteren-er-død-dogmet som herjet universitetene på 90-tallet. Jeg mener at denne boken står seg uavhengig av forfatteren og sannhetsgestalten til historien i det virkelige liv. Det som derimot er interessant, synes jeg, er ambivalensen og sannhetsgestalten i historien i romanen. Er Bergljots historie reel? Vigdis' historie er jeg ikke så opptatt av.

Romanens tematikk knyttet til arv - i alle betydninger av ordet -, forsoning, skyld og skam. Hovedpersonen er lett gjenkjennelig fra Vigdis Hjorths romanunivers, det vil si kvinne innenfor kunstbransjen med hang til rødvin og professorer!! En ustadig kvinne, som gjenkjennes gjennom et repetativt språk og assosiasjonsrekker med både intellektuelle, kunstneriske og psykologiske referanser.

Perspektivet er Bergljot sitt, men samtidig kan jeg ikke annet enn å også få sympati for hennes antitese søsteren Astrid som jobber med fred og vil mekle og er mellom barken og veden. Eller glatte over. Kanskje fordi jeg ligner mer den milde (og feige?) Astrid som vil at alle skal ha det bra, eller kanskje fordi jeg innerst inne skjønner hennes tvil. Er historien reel? Har det virkelig skjedd?

Og nå snakker jeg om romanuniverset - og ikke familien Hjorths indre liv.

Ja, dette har helt klart skjedd. Romanen er en nokså sammenhengende beviskjede med klassisk atferdsmønster hos de impliserte. Reaksjoner hos Bergljots foreldre og søsken er nærmest oppskriftsmessige.

Overgrepene er tidfestet, se side 92-3: 5 år gamle Bergljot alene i OSLO med faren og 6 år gammel bror som merker at noe er galt, men ikke hva. Søsteren (som ønsker «verifisering»!) er 2 år gammel og befinner seg hos besteforeldre i VOLDA med moren og nyfødt søster. - Helt urimelig å forvente at 5-åringen skal kunne «verifisere» noe da.

Tilbake i Oslo merker moren at noe har hendt, og noen år senere tar hun det opp med Bergljot, se side 202-3: «Jeg holdt på å gå til presten,» sier moren, for «du var så rar» da hun kom tilbake. Et overgrep mot 5-åringen er på dette tidspunkt i morens interesse.

Moren ønsker nemlig skilsmisse for å gifte seg med en annen – og hva er hendigere for å fremstå som skyldfri i skilsmisse enn at eksmannen har misbrukt en liten datter?

Og hva annet enn seksuelt overgrep kunne vel dette dreie seg om, når moren ville «gå til presten» i stedet for å gå til sin mann, til sine foreldre, til en venninne?

Men moren gikk ikke til presten, og ingen ser ut til å bebreide henne det. Derimot blir Bergljot bebreidet at hun ikke går til politiet med en foreldet sak!

Ja, du verden, burde hun ikke utsette seg for enda et nederlag?

For øvrig vil ikke søsteren Astrid at «alle skal ha det bra». Hennes agenda er at hun selv vil ha det bra.

Det får hun tross alt ikke til når hun nages av at søsteren ble misbrukt. For hvis hun FAKTISK hadde trodd at historien bare var et påfunn av Bergljot, hadde det jo ikke vært noe problem å finne roen.

Ubehagelig å ha en slik søster, selvsagt, men da ville jo Astrid bare gledet seg over at Bergljot holder seg unna. I stedet driver hun og oppsøker Bergljot.

Poenget her er: Ville hun ønsket kontakt - hvis hun FAKTISK trodde at søsteren er en fantast som lyger om at hun som liten ble voldtatt av faren deres?

Nei, det ville hun ikke. Astrid er for feig og makelig til å utsette seg for sånt. Så Astrid VET at historien stemmer.

Men på tross av hennes uttalte feighet og makelighet - noe dårlig samvittighet rører på seg iblant. Og da burde en midaldrende kone også kunne koste på seg å ta til seg sin søsters historie. Men det kommer ikke Astrid til å gjøre.

Feighet og makelighet har Astrid kommet langt med. Ingen grunn til å legge av seg slike tjenlige egenskaper!

Gode poenger. Jeg skal forsøke å få tid til å tekstlig belegge min ambivalens. For jeg sier jo ikke at det ikke har skjedd, men snarere at jeg er usikker på om det har skjedd. Eller at jeg kan skjønne usikkerheten om det.

Og det er en styrke ved boka: at det er, eller kan leses inn, en ambivalens gjør den mye mer interessant enn om papirene i safen hadde vært en skriftlig innrømmelse fra faren.