Jaja, denne historien er vel mest interessant i beskrivelsene av hvordan Taliban snudde oppned på folks liv og tilværelse da de tilranet seg makta i Afghanistan. Selv om boka altså handler veldig mye om å spille cricket. Poenget med å bli på cricketlaget, som Taliban ville starte for å vise verden hvor flinke, humane, demokratiske og sportslige de er overfor resten av verden, - blir for flere av spillerne en mulighet til å kunne flykte fra Afghanistan. For hvis de er flinke nok, kan de få spille mot andre nasjoner, utenfor Afghanistan.
Det er ei stund sida jeg leste denne boka nå, men ser at Den talibanske cricketklubben har fått noen høye terningkast her.
Jeg endte opp på en firer for denne boka. Var nok veldig usikker, kunne nok sikkert ha gitt en femmer, for historien klarte å holde på meg tross alt, - men en ting var at det ble litt for mye cricket for meg, noe jeg visste så å si ingenting om fra starten av, og jeg begriper fremdeles fint lite av den sporten. Cricket er en gammel sport med røtter i England, og med ganske innvikla regler. Man har to lag som har elleve spillere hver, og de veksler mellom å være "ute" og "inne". Så har man med en lærball og et balltre. Såpass har jeg fått med meg. - Og selvsagt ble cricket innført til blant annet India, Pakistan og Afghanistan fra England, dvs britene tok med seg denne sporten til alle sine gamle kolonier.
Beskrivelsene av kampene i boka ble ganske rørete og forvirrende i mitt hode, siden jeg aldri har sett eller vært interessert i å se en cricketkamp i hele mitt liv.
En annen ting var at boka etter hvert utviklet seg til å bli en litt for søt kjærlighetshistorie, med litt for sukkersøte beskrivelser.
Joda, Timeri N. Murari kan skrive, og han setter seg inn i tankene og livet til hovedpersonen Rukshana under Talibans regime i Afghanistan.
Til tider svært spennende.
Men som sagt, det ble etter hvert litt for mye søtladen kjærlighetsroman for meg.
Sist sett
