Dørene lukkes, "tuuuut"! Omtrent sånn husker jeg hvordan det var å kjøre tog som liten. En spennende, men dog ubekymret affære som tok oss med til det store utland Sverige en gang på midten av syttitallet. Skal si togturene har oppgradert seg noen hakk siden den gang!
Det kjøres mye tog i Paula Hawkins bok, og det er ikke lite det dagdrømmes om og oppfattes innimellom stoppestedene.
Synsvinkel skifter mellom ulike "jeg"personer, i tillegg til ulike tidsperspektiv, selv om det er Rachel som er hovedpersonen.
Rachel er langt fra lykkelig, hun har mistet jobben, drikker og tenker støtt og stadig på eksmannen Tom, som hun ubeleilig nok ringer og oppsøker rett som det er. Til stor irritasjon og pine for den nye familien hans. Hun sitter på toget og tenker på det som var. Hun kan nemlig se det gamle huset sitt fra toget hun tar hver morgen. I tillegg dikter hun opp en historie om et par som jevnlig kan betraktes fra togvinduet.
Plutselig en dag ser hun noe som stiller spørsmålstegn ved alt. Noe som får henne til å oppsøke den gamle gaten sin, for å oppklare noe om både sitt gamle og nye liv.
Hva var det Rachel så, og har dette sammenheng med henne selv, der hun jevnlig får blackouts og ikke husker hvem, hva eller hvor?
Kjære leser, det er bare å sette seg på lesetoget, for det blir en humpete og spennende ferd, med sporskift og andre uhumskheter som gjør at du bare må bli med videre.
Ankepunktet mitt, slik at boka kun får en firer og ikke fem på terningen en stormfull formiddag i Trøndelag, er at jeg skjønte sammenhengen sånn omtrent midtveis, og det er litt for tidlig.
Men for all del, Paula Hawkins, dette er meget bra! Det var spennende og boka di er absolutt lesverdig. En dæsj Agatha Christie vil jeg si, men absolutt ikke noen Alfred H., så spennende var det ikke.
Men skriv mer, du. Jeg følger deg gjerne videre!
Sist sett
